Tradisjonen tro

I dag er det fullt i kirka. Denne ene dagen i året er det ståplass bak tettpakkede kirkebenker, mens klokkeren ringer jula inn. Mange tar turen til Guds hus akkurat denne dagen, mens de rundt femti andre søndagene velger de å gjøre andre ting, som å dra på hytta, rydde i garasjen, eller å dra på kaffebesøk hos svigermor.

Man kan jo undre, på vegne av de som vanligvis finner sin plass på kirkebenken hver søndag, om kanskje de velger å IKKE møte i kirken på julaften, rett og slett for å unngå trengselen. Eller om de så smått irriterer seg over at deres faste plass gjennom året nå er tatt av en barnefamilie i finstasen, med julestrømpene på slep, på kirketur som julaften-kickoff. Det vites ikke, og knapt kan man regne med at noen vil innrømme det.

Man skal nemlig respektere at andre har sin måte å gjøre ting på. Og julefeiring er definitivt en sånn sak som man ikke skal stikke nesen sin i. Juletradisjon er nemlig uangripelig, og eventuelle forsøk endringer av nevnte tradisjoner er som å vandre i et minefelt. Noen MÅ bare ha grøt med mandel i på lille julaften, med marsipangris som premie. For noen er konkurransen fiksa, med dobbelt sett mandler strategisk plassert i rett grøtfat for å unngå julekrise. Andre vil antagelig skade deg alvorlig med blikket om du skulle komme til å foreslå plast-tre i stedet for den tradisjonelle vindskeive grana med sterkt redusert barnålsbeholdning. Juletradisjoner er sterkt personlige, særdeles viktige og farlig å rote med.

Du har kanskje planer om å se tre nøtter til Askepott i dag? Eller å servere ribba akkurat i det Sølvguttene synger julen inn? Da er du ikke alene. Og alt dette er viktige ting. For vi snakker om det som skal til for å sette oss i Julestemning.

Den er en finurlig greie denne Julestemninga. Den blir skapt i hver av oss tidlig i livet, og er dermed svært forskjellig fra familie til familie, fra person til person. Og om man ikke får gjennomført noen av disse svært viktige punktene i oppskriften, kan man risikere at man overhodet ikke kommer i Julestemning. Og hva da? Jo, da kan Julen være Ødelagt.

Problemet oppstår jo når man som voksen møter en annen og for eksempel gifter seg. Da skal nemlig det akk så skumle og risikofylte eksperimentet med å slå sammen to ulike juletradisjoner gjennomføres. Dette er en form for ekstremsport som kategoriseres på linje med disse basehopperne som farer som små flyveekorn langs fjellsidene.

Jula er ulik for alle, for noen er det en helt vanlig dag, for andre – den viktigste dagen i året. For noen er det beste med jula at den snart er over, mens andre allerede er i gang med å planlegge neste års julepynt og gaver. For min del er jula i år litt spesiell. For første gang på ti år skal jeg feire den i hjembyen Ålesund, sammen med søsken, barn og søskenbarn, bestefar og bestemor, tanter og onkler. Det blir et formidabelt jule-eksperiment for mine barn, som aldri har feira jul noe annet sted enn hjemme hos oss. Det store spørsmålet er selvsagt om de kommer i Julestemning. Antagelig går det helt fint.

Uansett, konklusjonen er at man vel bør la folk feire jul på sin egen måte, det være seg foran tv´n med Snipp og Snapp i juletreet, eller på en stappfull kirkebenk med Deilig er Jorden. Så får julefreden senke seg over land og by, og hvis ingen går i fella – men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul – igjen.

God jul, og lykke til.

Året som er

- New years-fårsett? Fårsett og fårsett og fårsett som før.

- Alt var mye bedre under krigen, synger Ole Paus, alt var bedre før. Og jammen har han ikke litt rett også, midt i karikaturen av den aldrende nordmannen som ser tilbake på sitt levde liv og konkluderer med at den tiden som er gått, var den beste.

Det er kanskje ikke så merkelig, når man tenker etter. Vinteren for eksempel, var så mye mer vinter før. Det var kaldere, mer snø, snøen var krammere, snømennene flottere, og hoppbakkene vi lagde var mye brattere, hoppene var større, og vi fløy langt av gårde – mye lenger enn de gjør nå for tida. Om de gidder å bygge en hoppbakke i det hele tatt da.

Våren var flottere også – den var grønn og varm, knoppene spratt omtrent så du kunne høre dem, og de første hestehovene brøyt seg gjennom skaresnøen mye tidligere enn de gjør nå. Den varte lenger også – våren som var. Vi kunne gå i evigheter å glede oss til sommeren, mens gresset ble stadig grønnere, og trekronene bladrike svaiet i takt med vårens vinder. Det var tida da sykkelen ble funnet fram fra garasjen, vasket og smurt opp – det var tida for sykkelløp i gatene. Det var tida for strikkhopping (Nei, ikke fra broer tenk. Den andre typen.) - og paradis tegna med kritt på asfalten. Dagene når jakka ble stadig varmere, og snart ble hengende igjen på knaggen når vi forsvant ut døra om morgenen. Når jentene kom til syne igjen etter å ha vært bortgjemt bak luer og skjerf og vinterjakker, og våren bruste i blodet.

Og sommeren da. Sommeren! Ingen sommere har vel vært varmere og mer solrike, og mer full av latter og glede enn de vi hadde før. Den sommeren da du ble så brun som du aldri har vært – verken før eller siden. Sommeren da ferien syntes å vare for evig, men likevel bare i et glimt – et glimt av lepper som smakte solkrem og saltvann. Lyden av fjerne måkeskrik og bølgeskvulp, og svabergets harde kjærtegn langs ryggen. Sommernatta som aldri tok slutt, som man ikke kunne sove bort.

Og høsten - Men hallo, tenker du kanskje. Vi er da ikke helt fortapt i fortida, heller. Vi er også opptatt av framtida. Spesielt når året ebber ut og vi ser tilbake på året som gikk, og tenker framover på året som kommer. Vi liker å tenke at det beste i livet fortsatt ligger foran oss. At de drømmene vi drømte i året som gikk, de målene vi ikke klarte å nå i tida vi har lagt bak oss – de er det fortsatt mulig å nå i året som kommer. Vi er ikke bare flinke til å verdsette fortida – vi er flinke til å tenke framover også.

”I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg”, skrev Jakob Sande. ”I morgon, i morgon, men ikkje i dag”, skrev Josef Larsen. ”The sun will come out tomorrow”, sang foreldreløse Annie, og Alf Prøysen lovet oss blanke ark og fargestifter til, i morgen.

Jeg har en plan for meg selv. Jeg skal slutte å tenke så mye på det som var, og ikke bekymre meg så mye for det som kommer. Mitt fokus skal være på dagen i dag. Mitt beste år skal ikke være året som var, eller året som kommer. Det skal være året som er.

Jeg skal leve NÅ. Og jeg skal begynne allerede i morgen.

Trur eg.

Penger vi ikke har

Boligboblen

Jeg har lån opp til pipa. I hvert fall i følge Finanstilsynet, Norges Bank og finansjournalistene. Det er nemlig ikke sunt for økonomien å ha mer gjeld enn tre ganger husstandens samlede bruttoinntekt. Men det har altså jeg. Ikke så veldig mye mer, men nok til at jeg antagelig er i faresonen. Det til tross for at jeg nylig solgte meg ut av et vesentlig dyrere hus, og reduserte lånet mitt betraktelig.

Sånn som avisene framstiller det, er det bare et tidsspørsmål før jeg dukker opp på tv-skjermen i Luksusfellen. Likevel føler jeg at jeg har det ganske greit økonomisk. Jeg betaler på lånet mitt som en flink gutt hver eneste måned, selv etter at det dukka opp en bomregning på et par tusen i tillegg til alle andre faste utgifter. Det burde kanskje blinke noen varsellamper – men neida. Jeg føler meg sånn passe trygg på at jeg tåler lånet mitt rimelig bra. Til og med om renta skulle gå opp et hakk eller to.

Men det er ikke nok for Finanstilsynet. De er nemlig så bekymret for den norske privatøkonomien, at de vil gjøre det enda vanskeligere å ta opp lån. De vil nemlig kreve 15 prosent egenkapital . På et lån på 2,5 millioner utgjør det 375 000 kroner. Har du så mye penger i banken? Jeg hadde i hvert fall ikke det da jeg skulle ut på boligmarkedet for første gang for snart 10 år siden. Da kostet en rekkehusleilighet ca 1,2 millioner. I Trondheim koster en rekkehusleilighet nå ofte over 3 millioner. 15 prosent av 3 millioner er 450 000 kroner. Kjenner du mange nyutdannede småbarnsforeldre med en sånn egenkapital?

Så er kanskje argumentet at de heller bør leie bolig, så de kan spare, og senere få råd til å eie egen bolig. Men er ikke litt av poenget med å eie egen bolig, at man sparer ved å betale til seg selv – i stedet for å betale ned på lånet til en annen huseier?

En annen ting Finanstilsynet vil, er å kreve avdragsbetaling fra første termin på lån som overstiger 70 prosent av boligens verdi. Med andre ord – har du dårlig råd, får du dårligere betingelser. Det er kun de som har god økonomi som skal få avdragsfrie perioder.

Jeg kunne pusta lettet ut og tenkt at det var godt jeg kom meg inn på boligmarkedet før bankene kneip igjen lommeboka.  Men så er det jo det at jeg har barn, og de blir jo voksne de også. Og så skal de ut på boligmarkedet. Det er vanskelig å si hvordan boligmarkedet ser ut i framtida, men det er lite som tyder på at boliger blir veldig mye billigere med det første.

Altså. Boliger blir dyrere, og lån blir dyrere – så framtida for våre barn blir at de må betale mer – for å få mindre. Om de i det hele tatt får lån da. Jeg leste nylig en artikkel om noen spennende nye telt. Oppblåsbare bobleformede trend-telt med oppblåsbare møbler, og gjennomsiktig teltduk. Kanskje det er løsningen for den oppvoksende slekt? Fra curling-generasjon til camping-generasjon, det blir jo litt av en overgang.

Men fortvil ikke.  Krona er sterk, oljen er dyr og hele syv av ti banker følger IKKE Finanstilsynets tilrådinger. Hvorfor gjør de ikke det, spør du? Tja - kanskje fordi de har lån opp til pipa de også, og at de trenger kunder mer enn de trenger sikkerhet?

Kanskje er det ikke lurt å ha lån opp til pipa. Men det vil jeg bare ha sagt:

At pipa – den er i hvert fall min.

Markedsføring av et manifest

I dagene som fulgte terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i sommer, ble det spekulert mye i motiver og reaksjoner. Det ble ganske tidlig klart at gjerningsmannens motivasjon var å markedsføre sitt budskap, sitt manifest – gjennom kynisk og brutal henrettelse av uskyldige mennesker. I aviser, blogger og nyhetssendinger ba pårørende og overlevende om at denne mannen ikke måtte få den oppmerksomheten han ønsket og drepte for. Aksjonsgrupper på Facebook tok til orde for lukkede fengslingsmøter, og flere av de pårørende ba om at mannen ikke skulle nevnes ved navn.

Man kan mene mye om dette. Redaktører landet over grep ganske tidlig til ord som ”offentlighetens interesse”, ”ytringsfrihet” og ”den frie presse”.  Likevel, det var skjønn enighet om å vise varsomhet og hensyn til de pårørende og overlevende. Saken skulle omtales med forsiktighet og respekt.

Det er nå to måneder siden ugjerningen, og status er ganske nedslående. Et kjapt Google-søk viser at gjerningsmannens navn har over 23 millioner treff. Til sammenlikning har Jens Stoltenberg 11 millioner, og Utøya 9, 5 millioner. Adolf Hitler har 25 millioner treff.

Det er mulig jeg ikke kan så mye om søkemotorer, og at sammenlikningene ikke holder vann. Men jeg tror likevel vi med rette kan konkludere med at varsomhet, hensyn og respekt ikke har vært i førersetet i norske redaksjoner de siste to månedene.

Ta noen eksempler. ”Lacoste ber Breivik droppe genseren”, en av flere saker fra Dagbladet som omhandler morderens forhold til klesmerket Lacoste. ”Breivik får se DVD-filmer på cella”, en av flere VG-saker som omhandler hva drapsmannen får og ikke får av privilegier under fengselsoppholdet. Denne forteller oss også hvilke TV-serier han liker best.

Bilder av gjerningsmannen har florert i norsk presse de siste to månedene. Ansiktet hans har vært på forsiden på våre største aviser mange ganger, og utallige nettartikler har benyttet de samme bildene fra gjerningsmannens egen Facebook-profil og medienes egne bilder av ham på vei til fengslingsmøte.

En av bistandsadvokatene til de pårørende, Endre Skjelbred Refsdal, sier dette om pressedekningen: - I forhold til de presseetiske vurderingene i Vær Varsom-plakaten mener vi den massive dekningen han er gitt er en belastning. Flere av de etterlatte og berørte opplever at avisene på mange måter går gjerningsmannens ærend, som «nyttige idioter» for hans selveksponeringsprosjekt.

(Aftenposten, 02.09.2011)

Til dette svarer redaktørene at 22. juli var en dramatisk hendelse som berører hele Norge, og at det er et stort behov for informasjon. Det er det ingen tvil om. Vi er alle berørte, og vi vil alle vite. Men trenger vi å vite at han bruker røde Lacoste-gensere? Trenger vi å få vite hva han gjør på cella, hvilke TV-serier han liker?

Norsk presse har frihet, men også ansvar. I sin jakt på å være først og selge mest, eller få flest seere - må de holde tunga rett i munnen. Allerede har de klart å skape kjendiser av mennesker dømt for trippeldrap på Orderud gård, og politimordere og ranere i NOKAS-saken.

Pressen er flink til å kritisere, men ikke like flink til å ta kritikk. De jakter i flokk, men redaktørene nekter å ta ansvar for den kollektive effekten av deres redaksjonelle valg. Skal pressen kunne opprettholde sitt ansvar og rolle som samfunnets vaktbikkje, må den kjenne verdien av å gå foran som et godt eksempel. Ved å være kritisk til egne valg i forkant av publiseringen, heller enn å bortforklare i etterkant.

Å gjemme seg bak ytringsfriheten holder ikke lenger.

Alle vil til himmelen

- Man vill ha hva man vill ha og man vill ha det nu, synger den svenske rapperen Timbuktu i hitlåten fra 2005. Mandag den 12. september skal vi bestemme hvem som får styre våre kommuner og fylker de neste fire årene. Nå har de begynt å love, og vi har begynt å kreve. Eventyret om den vesle høna som ville bake brød er aldri så aktuelt som i valgtider.

Høna fant sine korn, og hun spurte om noen ville hjelpe henne med å så dem. Men verken grisen, anda eller katten ville bidra. De ville heller ikke høste kornet, male det til mel, eller bake brødet. Men da duften av nystekt brød spredte seg på gården, ville de gjerne spise.

Vi er stort sett enkle sånn, vi tar gjerne imot. Alt vi kan få blir vi glade for, og vi blir fort godt vant. Goder er sånn. Det man må kjempe for, blir høyere verdsatt. Når vi først har fått noe, er det lett å ta det for gitt. Det faller oss sjelden inn at noe kan bli tatt fra oss. Å miste et gode, noe som tilhører oss, noe som er vår rett - det godtar vi ikke. Da sier vi fra, da hytter vi med neven, da retter vi pekefingeren, da skal vi jammen sørge for at du ikke sitter med makta igjen. Det er demokratiet vårt. Vår rett og mulighet til å velge våre ledere. Til å delta og påvirke. Ta makt og gi makt.

Man vill ha sin bit av kakan, man vill äta den med. Folk vill ta tillbaka, men vägrar att ge.

Definisjonen av politikk er fordeling av goder og byrder, har jeg lært. I disse valgtider er det noe å reflektere over. Byrder er nemlig noe de fleste av oss helst vil unngå. Tross alt, vi har våre egne problemer – vi trenger ikke flere, spesielt ikke andres. Vi vil helst ikke ofre noe. Helst ikke gi noe tilbake.

Vær så god, bare gå i forsvar. Det gjelder helt sikkert ikke deg. Vi er mange som bidrar. Som gjør en frivillig innsats, som gir når noen trenger. Og vi bidrar jo. Visst bidrar vi, alle sammen. Vi betaler vår skatt - om ikke med glede, så med plikt. Og jo mer vi har, jo mer betaler vi. Vi gir vår bit, vår del. Gjør vi ikke? Det er de andre som bare krever hele tiden, som utnytter systemet, sutrer og sniker. Ikke oss. Det er ingen som tenker på oss, så vi tenker på oss selv.

Når det strammer seg til i valgkampen, får politikerne klamme hender og blir tørre i munnen. Budrunden om velgerne blir ofte kostbar. Ofte mer enn de klarer å betale i løpet av en fireårsperiode. Velgere er lunefulle sånn. Vi gir ikke arbeidsro. Gjennom meningsmålinger minner vi våre ledere om at de ikke får sitte uvirksomme med makten. Løfter skal innfris. Bygg luftslottet vårt, forlanger vi. Men ikke be oss om murstein eller mørtel. Ikke tro at vi skal bygge sammen med deg.

Høna stod på gårdsplassen med det nystekte brødet, og sine små kyllinger rundt seg. Bortenfor stod katten, grisen og anda og så sultent på brødet hennes. Hun kunne delt med dem. Gitt til dem som ikke ga noe tilbake. Men det gjorde hun ikke. Hun spiste brødet selv, sammen med kyllingene sine.

Valget du tar den 12. september er viktig. Stem på det som betyr noe - ikke bare for deg, men også for andre. Se bortenfor dine egne behov, og gi din stemme for flere enn deg selv. 

Det er nå du kan gi noe tilbake.

Dagene etter

- Nå vil jeg ikke vite mer. Nå vil jeg være glad. 

Ei lita jente sa dette til meg, etter at de grusomme nyhetene om terrorangrepets detaljer hadde fylt tv-ruta, avisene, nettet og samtalene våre i en hel uke.

Det er ikke enkelt å vende tilbake til en ”normal” hverdag etter en slik hendelse.  Når er det greit å være glad igjen? Når er det ok å fortelle om helt vanlige ting i livet, og glede seg over dem?

Noen av mine nettvenner har diskutert dette i sosiale medier de siste dagene. Blant diskusjoner om gjerningsmannen bør bures inne for all framtid eller henrettes, om politiet kom for sent eller ikke, om hjerteskjærende historier fra regjeringskvartalet og Utøya – så har det sneket seg inn noen diskusjoner om nettopp dette. Når går livet videre?

Verden er ulik for oss alle, vi er berørt i forskjellig grad, og vi har veldig ulike veier å gå for å vende tilbake til hverdagen. For livet går videre, selv etter en så altoppslukende tragedie som dette.

Mine nettvenner har forskjellige oppfatninger. Noen mener at når TV2 sender ”Jakten på kjærligheten” på mandag kveld, så er det for tidlig. Noen mener at andre venners statusoppdateringer om fest og moro ikke passer seg bare en uke etter at 77 mennesker mistet livet i denne tragedien. Vi veier våre ord på gullskål, og lister oss fram blant hverandre i frykt for å støte eller såre noen. Vi har aldri vært så politisk korrekte.

Samme dag som terrorangrepet vi for alltid vil huske, stod Jens Stoltenberg foran oss og sa at vi skal svare dette angrepet med mer åpenhet og mer demokrati. Og Norge har svart med samhold, med kjærlighet og omtanke. Vi har vist oss som et fredelig folk og våre markeringer med blomster, fakler og hjerter har samlet hundretusener av mennesker og har rørt og imponert en hel verden.

Men klarer vi steget videre?

Umiddelbart etter at bomben sprengtes utenfor regjeringsbygget fredag 22. juli klokka 15:22, ble angrepet tilskrevet muslimske terrorgrupper, Al-Qaida-sympatisører. Kort tid etter ble norske muslimer trakassert på åpen gate. Men gjerningsmannen skulle vise seg å være en ”etnisk norsk nordmann”, en mann med det flerkulturelle Norge som sin fiende.

Altså en norsk terrorist.

Hvordan påvirker dette vårt syn på terrorisme? Vil det gjøre oss flinkere til å skille mellom religion og menneske? Mellom hudfarge og handling? Vil vi bli tryggere på hverandre, mindre skeptisk til ”våre nye landsmenn”? Og tenker vi over at vi alle – uansett kultur, religion eller politisk bakgrunn – er terrorens ofre?

I dagene som kommer, i livet videre – er det dette som krever mest av oss. Å finne tilbake til hverdagen betyr ikke at vi skal fortsette som før, som om ingenting har hendt. Vi må være flinkere til å se likheter og respektere forskjeller. Tolke i beste mening, heller enn det motsatte. Vi må slutte å lete etter fienden i religion og kultur. Oppdage at integrering er et felles ansvar, også ditt. Hilse på naboen, smile til kassadamen. De små tegnene på omsorg og fellesskap som bringer oss nærmere hverandre. Som lar livet gå videre, også etter dette.

En overlevende fra Utøya skriver i et brev til gjerningsmannen:
”Vi bekjemper det onde med det gode. Og vi vinner.”

Så ja. Det er lov til å være glad igjen.

Kunsten å kritisere

Kritikk er vanskelige greier. Alle som skaper noe, gjør det for et publikum, med andre ord vil man få tilbakemeldinger, reaksjoner. Men ofte er reaksjonene ikke alltid det man hadde forventet, og der må vi vel alle føle oss i hvert fall litt truffet – kritikk er ikke lett å svelge. Ikke bestandig.

Men kritikk er viktig, i hvert fall om man skal tro kritikerne. Og visst har man en oppgave, en rolle som kritiker eller anmelder. Og gudene skal vite at anmelderne får nok av kritikk de også. Som de mottar med samme vanntette fjærdrakt som gåsa de selv kritiserer. Jo da, du har kanskje et poeng – men ikke pokker om jeg har tenkt til å anerkjenne poenget ditt når du sier det på DEN måten…

Penisen til Sturla Berg-Johansen har nylig vært et omtalt tema. Kunstner Kaja Norum har portrettert Berg-Johansen i Adams drakt, men uten fikenblad og med et noe begeistret kjønnsorgan. Siden kunstneren her presenterte bildet foran en utstilling, er det fristende å kalle det et PR-stunt. I så fall må man jo applaudere iherdigheten, siden det tok Norum tre måneder å male bildet. Det litt spesielle her er vel at det er modellen som har fått brorparten av kritikken.

I løpet av presseomtalen har kunstkritiker Paul Grødtvedt kommentert maleriet som ”ganske teit”, og sier at - når egoet fører til at man må vise fram understellet sitt, så synes jeg det er ganske komisk og patetisk. Grødtvedt er i tillegg til å være kritiker også kunsthistoriker, noe som må bety at han vet litt om hva det er som blir betraktet som kunst i vår verden. Så kan man jo saktens spørre seg hva han kan om kritikk.

Vi er alle skapende på en eller annen arena. Det er en del av det å være menneske. Og enda så lite vi liker å bli kritisert, er vi er alle kritikere. Kritikk er en sentral del av kommunikasjon, og en viktig del av et demokrati. Mangel på kritikk kan være farlig, både for en statsleder og en håpefull deltager i en sangkonkurranse.

Om et maleri av Sturla Berg-Johansen i all sin prakt er kunst skal jeg ikke begi meg ut på å mene noe om, men jeg kan anerkjenne håndverket. Kritikk er også et håndverk, og det finnes mange kritikere som behersker dette. Det handler ofte om – for å bruke et litt uheldig metafor – å ta ballen og ikke mannen. Det er ikke enkelt, fordi det er fristende å slakte. Det er faktisk ganske deilig å mislike noe så sterkt at man ikke kan finne noe positivt å si om det. Det er noe herlig kompromissløst og tydelig ved det. Du finner det igjen i de fleste av oss. Enten det er over kaffekoppen hos venner, i kommentarfeltet under en avisartikkel, eller i Kunstnernes Hus.

Én ting jeg har lært er at vi alltid har lettere for å kritisere enn å rose, merkelig nok. Vi har visst en innebygd overbevisning om at vi alltid bør påpeke noe som kan forbedres. Så jeg har gitt meg selv en utfordring: Når jeg ser noe jeg liker, enten det er noe jeg har lest, sett, eller opplevd– så skal jeg sørge for å fortelle om det. En slags ros-bombe. Framsnakking. Så tenker jeg at hvis jeg kan bygge opp en jeg verdsetter, så vil kanskje denne ene være sterkere rustet til å tåle slakten som kommer fra andre.

Så Sturla – jeg synes du er en god modell - på flere måter. Og du ser jammen ikke verst ut naken heller.

På avstand

Torsdag 26. mai pågrep serbiske sikkerhetsstyrker en mann ved navn Radko Mladic i Lazarevo, en liten landsby i Serbia. Mladic hadde da vært ettersøkt for krigsforbrytelser siden 1995.

Ratko Mladic er kjent som ”slakteren fra Srebrenica” . I juli 1995 ledet han serbiske tropper i den verste massakren av sivile siden andre verdenskrig. Han og hans soldater drepte mer enn 8000 mennesker. Henrettelsene var brutale, og varte i flere dager. De drepte ble lagt i massegraver. Hundrevis ble levende begravd. Det er vanskelig å fatte et slikt overgrep. Ord blir for svake. Men det blir verre.

Til tross for at FN erklærte byen for sikker sone i 1993, angrep Mladic og hans tropper Srebrenica i lang tid, og jagde tusenvis på flukt. Disse menneskene søkte tilflukt på en FN-base. Et lite kompani FN-soldater hadde lite å stille opp med da Mladics menn tok med seg flyktningene. Mladic beroliget FN-soldatene med at flyktningene skulle behandles bra. Det finnes bilder av ham der han gir godterier til barna, og klapper dem på hodet.  – Alle er trygge, sa han til dem.  Bare noen timer senere drepte han dem. En etter en, til mer enn åtte tusen gutter og menn var døde.

Det er dette som plager meg. Denne forkledningen av godhet og nåde, øyeblikket hvor krigsherren holder sine fangers liv i sine hender – lover dem trygghet, bare for å rive den i stykker. Hvilket menneske, hvilken sjel og hjerte klarer å gjøre noe slikt? Mot barn?

Dette bildet - den vesle gutten som står der, mens Ratko Mladic stryker ham over kinnet og sier at han er trygg. Hva tenker han, når de fraktes ut i skogen – og drepingen begynner. Når han står der, kanskje holder han sin far i hånden – og ser, lytter, venter på tur.

Det er sekstiseks år siden andre verdenskrig, og vi snakker fortsatt om drapet på seks millioner jøder. Vi glemmer ikke. Men grusomhetene fortsetter. I 1990 ble nesten en million hutuer drept i Rwanda. Vi glemmer ikke, men vi lærer ikke heller.

I landsbyen Lazarevo har de lenge visst at Mladic har skjult seg der. Mange omtaler ham som en helt, ” allltid en serber”. De mener det er en skam at landet utleverer sine krigsforbrytere. Det får meg til å undre. Hvordan er deres virkelighet? Vet de noe vi ikke vet? Eller er det bare lettere å tro at dette aldri har skjedd? Jeg er bare en betrakter. Jeg ser det indirekte, i ettertid, på avstand – både kulturelt og geografisk. Er det jeg som ikke forstår? Det er egentlig litt godt å holde en sånn virkelighet på avstand. For jeg liker ikke å tenke at en mann som Ratko Mladic er et menneske, som meg selv.

Jeg har mange ganger tenkt på hva jeg selv ville gjort om jeg stod foran en mann som Ratko Mladic. Ville jeg spurt ham hvorfor? Ville jeg vist ham nåde? Med min vestlige distanse til hendelsene, er det kanskje lett for meg å snakke om rettferdighet og medmenneskelighet, at et menneske skal dømmes etter loven. Men inni meg er det noe som ulmer. Glør som aldri helt slukner. Som tenker på hevn. På gjengjeldelse. At grusomme mennesker må få som fortjent. At Ratko Mladic burde få smake sin egen medisin.

Kanskje ville jeg klappet ham på kinnet, sagt at han var trygg. Og siden sett frykten og fortapelsen i øynene hans når han stirret inn i geværløpet. Sett meg selv speilet i hans øyne. Kjent avtrekkeren mot fingertuppen.

Når moral og rettferdighetssans kolliderer, blir grensene utydelige og enkle spørsmål blir vanskelige å svare på.

Hadde jeg vært like grusom?

Stappmett

Jeg leser ikke Se og Hør. Lenger. Ikke en gang på tannlegekontor eller andre venterom. Det har ikke med prinsipp å gjøre, eller en dypfølt overbevisning om at fotografer med telelinser i ripsbuskene til Tone Damli Aaberge egentlig ikke har noe der å gjøre. Selv om jeg gjerne skulle sagt at det var derfor. Men det er ikke det. Det er langt mer basalt enn som så. Jeg trenger ikke lese Se og Hør lenger – jeg er godt forsynt med sladder. Stappmett, faktisk.

Jeg er vel som de fleste andre lesere av nettnyheter. Jeg klikker meg inn på det som fanger oppmerksomheten. Viktige nyheter – som diktatormannefallet i Midtøsten, naturkatastrofer, lønnsforhandlinger og renteutvikling – passeres med overfladisk interesse. Visst er jeg oppdatert, men det er sjelden jeg orker å gå i dybden. Jeg tror egentlig jeg er litt overstimulert. Nyhetsmett. Det skjer ting hele tiden. Eller – egentlig gjør det jo ikke det. Det skjer ikke mer i dag enn det gjorde i 1995. Men forskjellen er at nå skal alt fortelles, formidles og males med brede penselstrøk over det digitale lerretet. Samme hvor viktig eller mindre viktig det er.

I 1995 hørte jeg på nyhetene på radio for å få de siste oppdateringene. Var det noe ekstra viktig, kom det gjerne en ekstrasending på tv. Ellers var det ikke noe som ikke kunne vente i tidsrommet mellom morgenavisa og tv-nyhetene om kvelden. Nå er det ikke sånn lenger. Nå er nyhetene der hele tiden, over alt. Problemet er at det er ikke blitt mer å fortelle, bare mye mer plass og tid til å fortelle det på. Vi har fått en nyhetsinflasjon.

Det er litt som følelsen når man sitter på siste indre ved julemiddagsbordet og har presset ned den litt vågale tredjeporsjonen akkurat idet mor setter fram desserten. Har vi plass til litt til? Ja takk, så lenge det er lett og søtt og akkurat passe kvalmende.

Så jeg klikker meg inn på artikler for å lese mer om glamourmodellen som døde på operasjonsbordet da hun skulle oppgraderes fra E-cup til F-cup, for å få vite alt om ringvirkningene av rumpa til Pippa Middleton, - eller for å lese mer om hva Stoltenberg EGENTLIG sa til Kongen så han ble lei seg og ikke fikk dele ut Krigskorset. Det er ikke noe jeg er stolt av. Og hvert klikk registreres omhyggelig i statistikker som utregner annonsekroner og legger grunnlaget for hvilke nyheter vi får lese neste gang. For det handler om å gi folk det vi vil ha.

Egentlig skulle jeg gjerne sett at mediene hadde mindre plass til sladder og tullenytt. At de ikke prioriterte dette så høyt. At kjendiser, skandalevideoer og slanketips ble viet litt mindre oppmerksomhet. Ikke for å gi plass til viktigere nyheter. Bare for å gi plass. Litt luft. Litt mellomrom mellom porsjonene. Så kunne kanskje redaktørene få tid til å tenke over hva de presenterer, og hvorfor. Og journalistene kunne få tid til å snakke med i hvert fall to kilder før de måtte publisere noe. Så kunne krigstypene få handle om nettopp krig, og ikke hvor Petter Stordalen strør potetmelet. Og så kunne vi få tid til å tenke over hva vi har lest, før vi leser noe annet.

I sin iver etter å forsyne oss, har stadig flere nettaviser startet opp slankeklubber med kostholdstips og motivasjonsråd. Jeg hadde heller sett at de kunne satt oss på en sladder-diett. Med skikkelige nyheter til frokost, middag og kvelds, og bare litt sladder til dessert.

Og ingen småspising mellom måltidene.

Røtter to go

Jeg er rotløs. Det er ikke det samme som å være uten røtter, vel å merke. Vel, det er vel akkurat det om du snakker om trær og planter. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg snakker om mennesker. Mennesker og tilhørighet, og der er jeg rotløs. Jeg tror det er mange av oss som er rotløse. Stadig flere av oss flytter, og vi flytter gjerne langt. Vi reiser bort for å studere, for å oppleve, for å utvide våre horisonter  – og så går det som det gjerne går. Livet skjer, og man forelsker seg, får barn og så skal man jo – som reglen er – slå seg til ro.

Fra gammelt av var jo ikke dette noe stor sak. Da flytta man gjerne inn i hovedhuset på gården med sin vesle nye familie – kone og barn – mens de gamle flytta inn i kårhuset på andre sida av gårdstunet, og så fortsatte livet som det alltid hadde gjort. Etter hvert er det ikke så mange av oss som vokser opp på gård, og for min egen del har jeg vokst opp både her og der.

Jeg husker ikke så mye av mine første par leveår i ei lita sokkelleilighet – men det har blitt meg fortalt at vi hadde mus i veggen, og det synes jeg hørtes spennende ut. Så bodde vi noen år i en leilighet midt i Ålesund. Det var før det å bo i byen var noe eksklusivt og ettertraktet. For oss ungene betydde det asfaltert bakgård og livsfarlig biltrafikk på alle kanter. Ja, i følge min mor, altså. Siden flyttet vi enda to ganger, før vi landet i nybygd hus i Spjelkavik, hvor jeg vokste og ble stor. Så flyttet jeg enda mer.  Rundt omkring i landet for å studere, og siden etter jobber.

Ruta ser omtrent sånn ut: Ålesund – Oslo – Ålesund – Volda – Oslo – Tønsberg – Tromsø – Malvik. Nå flytter jeg igjen. For nittende gang. Ikke så langt – bare fra Hundhammeren til Sveberg, men jeg vet at for mine barn er det langt nok. Det kunne like gjerne vært enda lenger. For dem betyr det ny skole, nye venner, nye omgivelser.

På min ferd gjennom livet og landet har jeg funnet ut et par ting. Det ene er at det er vanskelig å holde kontakt med venner på avstand over tid. Det andre er at mens årene går og man får sin egen familie, blir man veldig oppmerksom på hva det betyr å ha familien rundt seg. Vi har ikke hatt besteforeldre, tanter og onkler i nærheten. Derfor er vi veldig selvhjulpne som familie, og vi er svært tett knyttet til hverandre. Man skulle tro at en sånn tilværelse fører til at vi blir mer utadvent og forsøker å bygge et nettverk som kan vikariere for de som er litt for langt unna. Men for meg har det ikke vært sånn. Ikke at jeg ikke finner venner – men kanskje heller at jeg har følt at det viktigste er å klare seg på egen hånd. Det tror jeg ikke lenger.

Det å ha røtter dreier seg ikke så mye om hvilken kultur du har vokst opp i, hvor du kommer fra rent geografisk, eller hvem som er din mor eller far. Jeg tror røtter er noe som vokser fram når du som menneske finner et sted du trives, med god jord, nok sol og vann. Et sted du kan gro fast og likevel føle deg fri. Derfor er det kanskje ikke så dumt å flytte litt på seg, så har du muligheten til å finne det stedet du hører til.

Og så – kan du blomstre.

Å risikere livet

Hvem er jeg når alt går galt? Når bakken revner og hus raser sammen rundt meg, når etasjehøye bølger tordner innover land, utsletter byer, og jager mennesker til villskap og panikk, på flukt for å berge livet. 

Hvordan ville jeg reagert i en slik situasjon, hvem ville jeg vært da? Jeg har ofte tenkt den tanken når jeg har sett bilder og videoer fra katastrofen Japan nå gjennomgår. En artikkel fortalte om panikken da folk flyktet fra bølgen, om eldre som ikke kom seg fort nok fram og ble dyttet til siden av yngre og sterkere mennesker som kjempet seg forbi dem, og videre mot tryggheten. Liv som gikk tapt i vannmassene fordi de som var sterke nok ikke hjalp dem videre.

Men hvem tør dømme disse menneskene for det de gjorde? Hvem kan med sikkerhet si at de hadde handlet annerledes? I disse fattige sekundene før bølgen treffer, hvor mennesker klatrer over hverandre for å komme i sikkerhet – hvem kan si at jeg – JEG hadde stoppet opp. JEG hadde rakt hånden ut til den gamle kona og hjulpet henne på bena. JEG hadde risikert mitt eget liv for å redde andres. Kan du?

Tsunamien i 2004 tok livet fra mer enn 300 000 mennesker i områdene rundt Indiahavet. Nyhetssendingene brakte med seg mange historier om kampen for å overleve i vannmassene. Historier om helter, ja – men fremfor alt grusomme historier om mennesker som klamret seg til hverandre så lenge de klarte, til de enorme kreftene nådeløst rev dem fra hverandre, moren som måtte kjenne sitt barn bli dratt ut av armene hennes. Se barnet forsvinne i det mørke vannet og bli borte for alltid. Historier som skjærer så dypt i hjertet at du nesten kan kjenne smaken av det salte, skitne vannet, kjenne de voldsomme strømmene som river i deg, kjenne kreftene svikte, kjenne de små fingrene som sakte glipper taket til du til slutt griper etter ingenting.

Det er enkelt nok å sitte på avstand og vurdere andres handlinger, og se seg selv som sterk og handlekraftig i en nødsituasjon. Og vi vil jo gjerne tro det beste om oss selv. I hvert fall vil jeg det. Jeg ville gjerne vært den som holdt hodet kaldt og handlet raskt og klokt mens vannmassene raste stadig nærmere. Om jeg ville vært det i virkeligheten? Neppe. Men hva så når bølgen har stilnet? Når vi faktisk har tid til å tenke etter, vurdere våre valg og konsekvensene de får - hvem er vi da?

Ved to kjernekraftverk i Japan, Fukushima 1 og 2, har en liten gruppe mennesker denne uka jobbet på spreng for å unngå en kjernefysisk katastrofe. De har jobbet i et område med dødelige nivåer av radioaktiv stråling, vel vitende om at de ikke bare risikerer, men temmelig sikkert også ofrer livet med dette arbeidet. Flere av dem er allerede døde. Hvordan de dør, hvor smertefullt det er, hvor fort det går – vet jeg ikke. Antagelig vet ikke de heller. Men kanskje tenker de på det. Kjenner etter, ser etter symptomer. Kanskje tenker de på hvordan livet deres har vært, kanskje på en krangel de aldri fikk ryddet opp i, på alt de hadde tenkt de skulle gjøre – men ikke rakk. Er det rom for anger og tvil i en sånn situasjon?

Om det skjedde deg, om situasjonen oppstod plutselig i din virkelighet, kanskje på en helt vanlig dag – som denne. Nå. Akkurat her og nå. Ditt liv for en annens. Er du en som vil risikere livet?

Tenk deg om nå. Når det virkelig skjer får du nok ikke tid til å tenke.

Hverdagshelten

Det er mye verdsetting ute og går i vårt lille land. Mange kåringer. Årets nordmann, årets ildsjel, årets idrettsmann skråstrek kvinne, årets musiker. Det deles ut kulturpriser og idrettspriser, priser for den beste bedriften og den beste bloggen, noen er til og med årets raskeste tekstmeldingstaster. Og all ære til dem for det. Det er fint å være best i noe.

Det er noe vi lærer tidlig i Norge. Finn noe du er god til. Men man bør begynne tidlig, skal kroken krøkes riktig. Det er klart. Til og med Moldes nye trenerhelt og hele Norges favorittfotballproff Ole Gunnar Solskjær har sagt at det må satses på unge talenter helt fra åtteårsalderen.  Sånn at de får muligheten til å bli best. United signerer niåringer. Fotball er jo lek i utgangspunktet, så da er det vel greit da?

Det er i det hele tatt viktig å være best. Det har med selvbildet å gjøre. Å stå øverst på pallen, det har alltid vært stas. Men det er visst enda mer stas om man kan gå baklengs over mållinja, eller stå og vente på motstanderen før man nonchalant sklir i mål like foran nesa på ham. Det har skihelter som Dæhlie og Northug vist gang på gang. Det holder ikke å vinne, man må også ta seg tid til å erte litt. Det hører med.

Idretten har plass til alle, som kjent. Vi betaler gladelig både kontingenter og lodd og dopapir og hvadetnåer for at våre barn skal få ta del i denne fair play-kulturen. ”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!” Eller var det ”Det viktigste er å slå svenskene!”? Eller kanskje det viktigste er å vinne likevel?

Fair play er en parole idretten holder høyt. Fotballgutter i alle aldre løper rundt med MOT-logo på drakta og formidler for verden: ”vis mot – ta egne valg”. Og så løper de ut på gressmatta og stuper inn i hodedueller med albuene først, river hverandre i drakta, sklitakler med knottene ut, og kjefter og smeller på både dommere og hverandre. For små gryter har også ører, som det heter.

Men vi må ikke bli for opptatt av idealer. Det viktigste er å lykkes. Og lykkes du ikke i idretten, kan du lykkes i kulturen. Syng med den stemmen du har. Her satses det også tidlig på talenter. Her kan du stille opp i MGP junior allerede som åtteåring og gjøre karriere. Man kan jo satse på samarbeid og spille i band, men det beste er å gå solo. Hive seg på X-faktor eller andre talentkonsepter før man bikker tjue og er for gammel for det meste. Musikkorpsene sliter visst med rekrutteringen forresten. Det er sikkert fordi de ikke kjører på med flere soloer. Eller har med elgitar i 17. mai-toget. Det gjelder å henge med.

Jeg er ikke årets noesomhelst. Jeg er ganske god i en del ting, men antagelig ikke best. Men det går egentlig helt fint. Så jeg vil slå et slag for oss som ikke er best, men som er bra nok likevel. For deg som sliter med helsa, men som likevel kommer deg opp om morran. For deg som ikke går på ski over Grønland, men tar trappene i stedet for heisen i kjøpesenteret. For deg som er én sekstifem på strømpelesten, men spiller basket likevel fordi du synes det er gøy. For deg som våger å sette dine egne mål, og jobber for å nå dem. Denne medaljen er til deg.

Og så spiller vi nasjonalsangen.

På nett

Jeg har en tendens til å rote vekk tida. Spesielt når jeg sitter foran dataskjermen, og surfer målløst rundt i den verdensvide webben. Jeg satte meg antagelig ned for å gjøre noe spesielt, men hva det var husker jeg ikke lenger. Og før jeg rekker å tenke at jeg kanskje burde slå av og gjøre noe annet – så har jeg glemt det også.

Det minner nok litt om avhengighet. Ta facebook for eksempel – som nå er så innarbeidet i hverdagen til mange av oss at vi skriver det med liten f. Facebook er vel egentlig ikke stort mer enn en interaktiv telefonkatalog, en klasseavis som stadig holder deg oppdatert på hvordan alle har det og hva de gjør, - alle du kjenner eller en gang har kjent. Mange er bare innom i ny og ne, men noen – åh – de tilbringer hele dagen der inne. Sjekker inn om morran med første statusoppdatering i sjutida – ”Havrefras til frokost. Trøtt nå.”, fortsetter på vei til jobb – ”Trikken en halvtime for sen! OMG! – sendt fra min iPhone”. Slik krydrer de dagen med små meldinger, legger ut bilder fra koselige sammenkomster, sjekker inn på hoteller og oppretter grupper som ”Vi som vil ha lavsyrejuicen til Nora tilbake”. De er der. Jeg ser dem nok, der jeg sitter halvapatisk foran skjermen.

Livet er ikke enkelt for en stakkar med tilbøyeligheter for avhengighet for PC-bruk. Teknologien har gjort oss online hele tiden. Det var en gang vi gikk i banken for å betale regninger. Nå gjør de fleste det via nettet. Vi handler på nettet som aldri før, ser film på nettet, spiller spill på nettet, leverer selvangivelsen på nettet, sjekker været på nettet, leser nyheter, treffer venner, - i det hele tatt. Det meste skjer på nettet. Det er liksom ikke bare å hoppe av. ”– Nei takk du, jeg har slutta med internett.” Akkurat, ja.

Visste du at det nå er forbudt å betale med kontanter når noe koster over 10 000 kroner? Kontanter er for alvor på vei ut. Finansministeren vår vil kutte ut tusenlappen, for han mener at store sedler er overflødige. Og Sigbjørn Johnsen slår meg ikke som den som forhaster seg med noe som helst, så da er vel kontanter rimelig avlegs. Nå er jo til og med bomringen elektronisk. Og man kan forhåndsbetale – jepp – på nett.

Her i vinter kom nyheten om at Norge var tom for ved! Tenk det! Norge med åsrygg opp og åsrygg ned tettpakket med skog. Tom for ved! Ja, trærne har vi fortsatt altså. Men denne gangen var det altså ingen som hugget dem ned. Men det skjønner man jo. Selv sitter jeg godt og varmt med et lett sus fra varmepumpa på veggen konstant i ørene. Populært har det blitt, å ha varmepumpe. Og om jeg vil vite hvor mye strøm jeg har brukt, så sjekker jeg det på nettet.

Man skal jo være glad for teknologiens framskritt. El-bilen er på frammarsj, og det er jo gode nyheter for miljøet. Tror jammen det går an å bestille en sånn en på nett også. Det er visst ventelister, men om du har penger nok i banken så ordner det seg nok. Bare husk at du ikke kan betale med tusenlapper. Best å ta det over nett.

Så jeg blir her foran skjermen en stund til, mens facebookjaget fortsetter. Om jeg vil ta en IQ-test? Om jeg vil være med i gruppa ”Vi som mener Dahls Julebrus er best”? Av og til lurer jeg på hvordan det ville vært om strømmen gikk – for alltid. Katastrofe, ja.

Men kanskje, bare bittelitt – befriende?

Frihet og smøreost

Smøreost er farlig. Visste du det? Den uskyldige, litt motbydelige hvite massen med små skinkeklumper som setter seg litt fast i ganen når du spiser det, og som aldri helt smaker verken ost eller noe annet – er rett og slett en sikkerhetsrisiko. Livsfarlig smøreost. Tenk det.

Husker du filmen Braveheart, hvor Mel Gibson spiller den skotske helten som i slutten av filmen blir henretta? Akkurat idet de drar innvollene ut av ham, så roper han ut et siste triumferende ”FREEDOOOOM!”. Frihet.

Frihet er en verdi som vi holder høyt i vår demokratiske del av verden. Friheten til å velge – alt fra noe så enkelt som hva slags pålegg vi vil ha på knekkebrødet, eller til å velge hvem som skal ta de viktige avgjørelsene i landet vårt.

Jeg valgte smøreost. Ikke det at jeg er spesielt glad i smøreost, men akkurat denne dagen var det praktisk og greit å velge smøreost til knekkebrødet som jeg skulle spise sammen med ungene til frokost på flyplassen, på vei til feriemålet vårt i sommer. Men det jeg hadde glemt var at sånt får man ikke lov til å ha med seg på flyet lenger. Smøreost er nemlig en potensiell trussel mot vår egen sikkerhet.  

Nå har jeg opplevd mye rart i sikkerhetskontrollen på flyplasser de siste syv-åtte årene. En gang ble vi stoppa ikke mindre enn to ganger på vei fra Ålesund til Tromsø fordi guttungen hadde med seg en skihopper i sekken. Altså ikke Bjørn Einar Romøren eller Anette Sagen, men en liten plastfigur. Visstnok var det skia som slo ut på røntgenapparatet. De så litt ut som en kniv, ble det sagt. Det vil si, en kniv med mer enn 6 cm langt knivblad som kan låses. For de andre knivene, de er fortsatt lov. Så lenge du lover å ikke drepe noen med den, eller true med å gjøre det. Det er fortsatt ikke lov. Bare så det er klart altså.

Det er i det hele tatt ikke lov til å ha med så mye lenger. De har ganske omfattende lister over hva det er du ikke har lov til å ta med deg gjennom sikkerhetskontrollen. Mye av det som står der er til salgs i butikkene du finner mellom sikkerhetskontrollen og flyet riktig nok, men det er prinsippet som er viktig her.

Skal man ut å fly så er sikkerhet viktig, det er klart. Man er tross alt innelåst i en metallboks som befinner seg over 10 000 meter oppe i lufta på tross og på grunn av en rekke fysiske lover. De samme fysiske lovene gjør det innmari vanskelig å gå av underveis, eller å få motorstopp uten relativt dramatiske konsekvenser. Så det er vel naturlig at man er opptatt av sikkerhet.

Jeg putta smøreosten i en dertil egnet gjennomsiktig pose, som instruksen sier at man skal gjøre med alle mer eller mindre flytende substanser som skal med på tur. Det er i grunnen en fascinerende ny opplevelse å se hva folk har med seg i disse posene. Her er det alt fra linsevann til rynkekrem og andre mer oppsiktsvekkende kremer og smøremidler. Noen forsøker av og til å ta med seg en flaske vann også, men det er ikke lov. Halvlitersflasker med vann eller annen drikke er for stor til å komme gjennom kontrollen. Og det samme gjaldt visst min smøreost. Du skjønner – det STÅR jo smøreost på tuben, men hvem kan egentlig vite om det er smøreost som er INNI tuben? Det kan jo være sånne ”plastic explosives”, som man ser på film. Og ikke hjelper det å smake på innholdet heller – for gudene vet – kanskje smaker smøreost og C4 akkurat likedan. Akkurat det hadde ikke forundra meg.

Det kunne jo også vært artig å slå en liten kommentar om pålegget, at noe så smakløst kan vel neppe være særlig eksplosivt. Men det er lite lurt å snakke høyt om bomber i sikkerhetskontrollen. Det har andre erfart. Da vanker det bøter og fengselstraff, og man kan se langt etter ferieturen. Fascinerende egentlig. Her skal vi beskytte oss mot terrorister, og jeg står her i køen og kjenner at jeg er redd for å bli tatt for noe, enda jeg vet at jeg ikke har noe å bli tatt for. Redd for å si noe galt, så jeg blir lagt i bakken av et par muskuløse karer med vekteruniformer og sammenvokste øyenbryn.

Men man må kanskje finne seg i det, skal man beskytte friheten vår. Daglig kastes det kilovis med mulig sprengstoff eller giftstoffer, kamuflert som smøreost og vannflasker, kremtuber og hårgele på norske flyplasser. Det underlige er at de kastes rett i søpla. Jeg hadde i det minste forventa en aldri så liten ”bomb squad” med skuddsikker vest og sveisehjelm og svære asbesthansker som forsiktig fiska smøreosten ut av posen, senka den ned i en blyboks for senere destruering på et sikkert sted med pansrede vegger. Men neida. Tuben ble kasta i samme boks som en livsfarlig flaske Farris, en skummel aftershave og et par bokser med terror-postei. Vel. Man får vel anta at renholdspersonellet på Gardermoen får et solid risikotillegg når de tømmer søpla.

Med smøreosten trygt plassert i søppelbøtta var vi igjen frie og klare for flytur. Og jeg tenkte for meg selv på hva som kunne hendt om jeg forsøkte å snike meg forbi sikkerhetskontrollen med pålegget mitt. Sist noen gjorde det, ble han fanget opp av et av de mange overvåkningskameraene på flyplassen, og hele flyplassen ble evakuert og midlertidig stengt. En australsk flykaptein handlet resolutt for noen år siden etter at en mann ved navn BOB hadde skrevet navnet sitt på en spypose om bord i flyet. Han tverrvendte flyet og returnerte til flyplassen. BOB kunne nemlig stå for Bomb On Board. Han ble siden berømmet av statsministeren for sin handlekraft, og statsministeren slo fast at de skulle gjøre alt for å finne ut hvem som hadde gjort dette. Like greit å ikke hete Bob i Australia med andre ord.

Men vi har jo friheten vår likevel. Så lenge vi tåler dette, så kan vi fortsatt dra hvor vi vil når vi vil og gjøre hva vi vil. I England har de sågar fått et system som hetter CCTV, hvor vektere sitter på et kontor et sted langt unna i et rom med masse tv-skjermer og overvåker bysentrum via kameraer. Det som er spennende er at ved å trykke på en knapp, kan vekteren snakke til folk som gjør ulovlige ting. ”Kan herren i blå jakke vennligst plukke opp sjokoladepapiret og legge det i søppelkassen?” Det er noe herlig skolegårdaktig over det hele, ikke sant. Storebror ser deg. ” Hei! Du med rød kæps ved busstoppet. Slutt å klø deg der!” Sånn kan man jo overvåke store områder med relativt få personer, og kan gripe inn – i hvert fall med en myndig stemme: ” Du med turbanen! Du glemte ryggsekken din!” Man blir kanskje tryggere, og friere av sånt?

Freeedooom. Ropte Mel Gibson mens de lagde hakkemat av tarmene hans. Jeg kom til å tenke på en gammel sang fra oppveksten min. En som du ikke hører så ofte lenger. Den går sånn: ”Freeee. Freeee. Free-free-free – nelson man-de-laaa”. Nelson Mandela er nittitre år i år. Jeg lurer på hvor fri han føler seg når han blir fratatt smøreosten på flyplassen. Han tenker kanskje at sånt er nødvendig for at vi skal være trygge og frie. Sikkerheten er tross alt viktig. Så får det heller være om vi mistenker hverandre, og går rundt og er redde for det meste av tiden – enten for å bli tatt for noe vi ikke mente å gjøre galt – eller for terrorister som står og lurer på hvert et gatehjørne med en tube smøreost. Friheten må beskyttes – for enhver pris.

Neste år tror jeg at jeg drar på campingtur til Sverige. Dit får man fortsatt ta med seg smøreost, tror jeg. Jeg tror jammen de selger smøreost der også. Uten terror-smak.