Jeg er rotløs. Det er ikke det samme som å være uten røtter, vel å merke. Vel, det er vel akkurat det om du snakker om trær og planter. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg snakker om mennesker. Mennesker og tilhørighet, og der er jeg rotløs. Jeg tror det er mange av oss som er rotløse. Stadig flere av oss flytter, og vi flytter gjerne langt. Vi reiser bort for å studere, for å oppleve, for å utvide våre horisonter – og så går det som det gjerne går. Livet skjer, og man forelsker seg, får barn og så skal man jo – som reglen er – slå seg til ro.
Fra gammelt av var jo ikke dette noe stor sak. Da flytta man gjerne inn i hovedhuset på gården med sin vesle nye familie – kone og barn – mens de gamle flytta inn i kårhuset på andre sida av gårdstunet, og så fortsatte livet som det alltid hadde gjort. Etter hvert er det ikke så mange av oss som vokser opp på gård, og for min egen del har jeg vokst opp både her og der. Jeg husker ikke så mye av mine første par leveår i ei lita sokkelleilighet – men det har blitt meg fortalt at vi hadde mus i veggen, og det synes jeg hørtes spennende ut. Så bodde vi noen år i en leilighet midt i Ålesund. Det var før det å bo i byen var noe eksklusivt og ettertraktet. For oss ungene betydde det asfaltert bakgård og livsfarlig biltrafikk på alle kanter. Ja, i følge min mor, altså. Siden flyttet vi enda to ganger, før vi landet i nybygd hus i Spjelkavik, hvor jeg vokste og ble stor. Så flyttet jeg enda mer. Rundt omkring i landet for å studere, og siden etter jobber.
Ruta ser omtrent sånn ut: Ålesund – Oslo – Ålesund – Volda – Oslo – Tønsberg – Tromsø – Malvik. Nå flytter jeg igjen. For nittende gang. Ikke så langt – bare fra Hundhammeren til Sveberg, men jeg vet at for mine barn er det langt nok. Det kunne like gjerne vært enda lenger. For dem betyr det ny skole, nye venner, nye omgivelser.
På min ferd gjennom livet og landet har jeg funnet ut et par ting. Det ene er at det er vanskelig å holde kontakt med venner på avstand over tid. Det andre er at mens årene går og man får sin egen familie, blir man veldig oppmerksom på hva det betyr å ha familien rundt seg. Vi har ikke hatt besteforeldre, tanter og onkler i nærheten. Derfor er vi veldig selvhjulpne som familie, og vi er svært tett knyttet til hverandre. Man skulle tro at en sånn tilværelse fører til at vi blir mer utadvent og forsøker å bygge et nettverk som kan vikariere for de som er litt for langt unna. Men for meg har det ikke vært sånn. Ikke at jeg ikke finner venner – men kanskje heller at jeg har følt at det viktigste er å klare seg på egen hånd. Det tror jeg ikke lenger.
Det å ha røtter dreier seg ikke så mye om hvilken kultur du har vokst opp i, hvor du kommer fra rent geografisk, eller hvem som er din mor eller far. Jeg tror røtter er noe som vokser fram når du som menneske finner et sted du trives, med god jord, nok sol og vann. Et sted du kan gro fast og likevel føle deg fri. Derfor er det kanskje ikke så dumt å flytte litt på seg, så har du muligheten til å finne det stedet du hører til.
Og så – kan du blomstre.
