Penger vi ikke har

Boligboblen

Jeg har lån opp til pipa. I hvert fall i følge Finanstilsynet, Norges Bank og finansjournalistene. Det er nemlig ikke sunt for økonomien å ha mer gjeld enn tre ganger husstandens samlede bruttoinntekt. Men det har altså jeg. Ikke så veldig mye mer, men nok til at jeg antagelig er i faresonen. Det til tross for at jeg nylig solgte meg ut av et vesentlig dyrere hus, og reduserte lånet mitt betraktelig.

Sånn som avisene framstiller det, er det bare et tidsspørsmål før jeg dukker opp på tv-skjermen i Luksusfellen. Likevel føler jeg at jeg har det ganske greit økonomisk. Jeg betaler på lånet mitt som en flink gutt hver eneste måned, selv etter at det dukka opp en bomregning på et par tusen i tillegg til alle andre faste utgifter. Det burde kanskje blinke noen varsellamper – men neida. Jeg føler meg sånn passe trygg på at jeg tåler lånet mitt rimelig bra. Til og med om renta skulle gå opp et hakk eller to.

Men det er ikke nok for Finanstilsynet. De er nemlig så bekymret for den norske privatøkonomien, at de vil gjøre det enda vanskeligere å ta opp lån. De vil nemlig kreve 15 prosent egenkapital . På et lån på 2,5 millioner utgjør det 375 000 kroner. Har du så mye penger i banken? Jeg hadde i hvert fall ikke det da jeg skulle ut på boligmarkedet for første gang for snart 10 år siden. Da kostet en rekkehusleilighet ca 1,2 millioner. I Trondheim koster en rekkehusleilighet nå ofte over 3 millioner. 15 prosent av 3 millioner er 450 000 kroner. Kjenner du mange nyutdannede småbarnsforeldre med en sånn egenkapital?

Så er kanskje argumentet at de heller bør leie bolig, så de kan spare, og senere få råd til å eie egen bolig. Men er ikke litt av poenget med å eie egen bolig, at man sparer ved å betale til seg selv – i stedet for å betale ned på lånet til en annen huseier?

En annen ting Finanstilsynet vil, er å kreve avdragsbetaling fra første termin på lån som overstiger 70 prosent av boligens verdi. Med andre ord – har du dårlig råd, får du dårligere betingelser. Det er kun de som har god økonomi som skal få avdragsfrie perioder.

Jeg kunne pusta lettet ut og tenkt at det var godt jeg kom meg inn på boligmarkedet før bankene kneip igjen lommeboka.  Men så er det jo det at jeg har barn, og de blir jo voksne de også. Og så skal de ut på boligmarkedet. Det er vanskelig å si hvordan boligmarkedet ser ut i framtida, men det er lite som tyder på at boliger blir veldig mye billigere med det første.

Altså. Boliger blir dyrere, og lån blir dyrere – så framtida for våre barn blir at de må betale mer – for å få mindre. Om de i det hele tatt får lån da. Jeg leste nylig en artikkel om noen spennende nye telt. Oppblåsbare bobleformede trend-telt med oppblåsbare møbler, og gjennomsiktig teltduk. Kanskje det er løsningen for den oppvoksende slekt? Fra curling-generasjon til camping-generasjon, det blir jo litt av en overgang.

Men fortvil ikke.  Krona er sterk, oljen er dyr og hele syv av ti banker følger IKKE Finanstilsynets tilrådinger. Hvorfor gjør de ikke det, spør du? Tja - kanskje fordi de har lån opp til pipa de også, og at de trenger kunder mer enn de trenger sikkerhet?

Kanskje er det ikke lurt å ha lån opp til pipa. Men det vil jeg bare ha sagt:

At pipa – den er i hvert fall min.

Markedsføring av et manifest

I dagene som fulgte terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i sommer, ble det spekulert mye i motiver og reaksjoner. Det ble ganske tidlig klart at gjerningsmannens motivasjon var å markedsføre sitt budskap, sitt manifest – gjennom kynisk og brutal henrettelse av uskyldige mennesker. I aviser, blogger og nyhetssendinger ba pårørende og overlevende om at denne mannen ikke måtte få den oppmerksomheten han ønsket og drepte for. Aksjonsgrupper på Facebook tok til orde for lukkede fengslingsmøter, og flere av de pårørende ba om at mannen ikke skulle nevnes ved navn.

Man kan mene mye om dette. Redaktører landet over grep ganske tidlig til ord som ”offentlighetens interesse”, ”ytringsfrihet” og ”den frie presse”.  Likevel, det var skjønn enighet om å vise varsomhet og hensyn til de pårørende og overlevende. Saken skulle omtales med forsiktighet og respekt.

Det er nå to måneder siden ugjerningen, og status er ganske nedslående. Et kjapt Google-søk viser at gjerningsmannens navn har over 23 millioner treff. Til sammenlikning har Jens Stoltenberg 11 millioner, og Utøya 9, 5 millioner. Adolf Hitler har 25 millioner treff.

Det er mulig jeg ikke kan så mye om søkemotorer, og at sammenlikningene ikke holder vann. Men jeg tror likevel vi med rette kan konkludere med at varsomhet, hensyn og respekt ikke har vært i førersetet i norske redaksjoner de siste to månedene.

Ta noen eksempler. ”Lacoste ber Breivik droppe genseren”, en av flere saker fra Dagbladet som omhandler morderens forhold til klesmerket Lacoste. ”Breivik får se DVD-filmer på cella”, en av flere VG-saker som omhandler hva drapsmannen får og ikke får av privilegier under fengselsoppholdet. Denne forteller oss også hvilke TV-serier han liker best.

Bilder av gjerningsmannen har florert i norsk presse de siste to månedene. Ansiktet hans har vært på forsiden på våre største aviser mange ganger, og utallige nettartikler har benyttet de samme bildene fra gjerningsmannens egen Facebook-profil og medienes egne bilder av ham på vei til fengslingsmøte.

En av bistandsadvokatene til de pårørende, Endre Skjelbred Refsdal, sier dette om pressedekningen: - I forhold til de presseetiske vurderingene i Vær Varsom-plakaten mener vi den massive dekningen han er gitt er en belastning. Flere av de etterlatte og berørte opplever at avisene på mange måter går gjerningsmannens ærend, som «nyttige idioter» for hans selveksponeringsprosjekt.

(Aftenposten, 02.09.2011)

Til dette svarer redaktørene at 22. juli var en dramatisk hendelse som berører hele Norge, og at det er et stort behov for informasjon. Det er det ingen tvil om. Vi er alle berørte, og vi vil alle vite. Men trenger vi å vite at han bruker røde Lacoste-gensere? Trenger vi å få vite hva han gjør på cella, hvilke TV-serier han liker?

Norsk presse har frihet, men også ansvar. I sin jakt på å være først og selge mest, eller få flest seere - må de holde tunga rett i munnen. Allerede har de klart å skape kjendiser av mennesker dømt for trippeldrap på Orderud gård, og politimordere og ranere i NOKAS-saken.

Pressen er flink til å kritisere, men ikke like flink til å ta kritikk. De jakter i flokk, men redaktørene nekter å ta ansvar for den kollektive effekten av deres redaksjonelle valg. Skal pressen kunne opprettholde sitt ansvar og rolle som samfunnets vaktbikkje, må den kjenne verdien av å gå foran som et godt eksempel. Ved å være kritisk til egne valg i forkant av publiseringen, heller enn å bortforklare i etterkant.

Å gjemme seg bak ytringsfriheten holder ikke lenger.