Hvem er jeg når alt går galt? Når bakken revner og hus raser sammen rundt meg, når etasjehøye bølger tordner innover land, utsletter byer, og jager mennesker til villskap og panikk, på flukt for å berge livet.
Hvordan ville jeg reagert i en slik situasjon, hvem ville jeg vært da? Jeg har ofte tenkt den tanken når jeg har sett bilder og videoer fra katastrofen Japan nå gjennomgår. En artikkel fortalte om panikken da folk flyktet fra bølgen, om eldre som ikke kom seg fort nok fram og ble dyttet til siden av yngre og sterkere mennesker som kjempet seg forbi dem, og videre mot tryggheten. Liv som gikk tapt i vannmassene fordi de som var sterke nok ikke hjalp dem videre.Men hvem tør dømme disse menneskene for det de gjorde? Hvem kan med sikkerhet si at de hadde handlet annerledes? I disse fattige sekundene før bølgen treffer, hvor mennesker klatrer over hverandre for å komme i sikkerhet – hvem kan si at jeg – JEG hadde stoppet opp. JEG hadde rakt hånden ut til den gamle kona og hjulpet henne på bena. JEG hadde risikert mitt eget liv for å redde andres. Kan du?
Tsunamien i 2004 tok livet fra mer enn 300 000 mennesker i områdene rundt Indiahavet. Nyhetssendingene brakte med seg mange historier om kampen for å overleve i vannmassene. Historier om helter, ja – men fremfor alt grusomme historier om mennesker som klamret seg til hverandre så lenge de klarte, til de enorme kreftene nådeløst rev dem fra hverandre, moren som måtte kjenne sitt barn bli dratt ut av armene hennes. Se barnet forsvinne i det mørke vannet og bli borte for alltid. Historier som skjærer så dypt i hjertet at du nesten kan kjenne smaken av det salte, skitne vannet, kjenne de voldsomme strømmene som river i deg, kjenne kreftene svikte, kjenne de små fingrene som sakte glipper taket til du til slutt griper etter ingenting.
Det er enkelt nok å sitte på avstand og vurdere andres handlinger, og se seg selv som sterk og handlekraftig i en nødsituasjon. Og vi vil jo gjerne tro det beste om oss selv. I hvert fall vil jeg det. Jeg ville gjerne vært den som holdt hodet kaldt og handlet raskt og klokt mens vannmassene raste stadig nærmere. Om jeg ville vært det i virkeligheten? Neppe. Men hva så når bølgen har stilnet? Når vi faktisk har tid til å tenke etter, vurdere våre valg og konsekvensene de får - hvem er vi da?
Ved to kjernekraftverk i Japan, Fukushima 1 og 2, har en liten gruppe mennesker denne uka jobbet på spreng for å unngå en kjernefysisk katastrofe. De har jobbet i et område med dødelige nivåer av radioaktiv stråling, vel vitende om at de ikke bare risikerer, men temmelig sikkert også ofrer livet med dette arbeidet. Flere av dem er allerede døde. Hvordan de dør, hvor smertefullt det er, hvor fort det går – vet jeg ikke. Antagelig vet ikke de heller. Men kanskje tenker de på det. Kjenner etter, ser etter symptomer. Kanskje tenker de på hvordan livet deres har vært, kanskje på en krangel de aldri fikk ryddet opp i, på alt de hadde tenkt de skulle gjøre – men ikke rakk. Er det rom for anger og tvil i en sånn situasjon?
Om det skjedde deg, om situasjonen oppstod plutselig i din virkelighet, kanskje på en helt vanlig dag – som denne. Nå. Akkurat her og nå. Ditt liv for en annens. Er du en som vil risikere livet?
Tenk deg om nå. Når det virkelig skjer får du nok ikke tid til å tenke.
