Blår i øya

Det er ikke ofte jeg blir skikkelig forbanna. Men nå kjenner jeg at det er sånn like rundt hjørnet. Regjeringen har nemlig nylig gått ut og erklært at de går bort fra løftet om økt lærertetthet i skolen. Løftet de ga foran stortingsvalget i 2009, om å innføre et maksantall elever per lærer. 

Jeg skal med en gang innrømme at jeg ikke er objektiv i denne saken. Jeg er både lærer selv, og jeg har barn som går på skole. Og som de fleste andre har jeg gått på skolen selv, så jeg har helt klart forutinntatte meninger. Det er derfor jeg blir så provosert.

Det som provoserer meg , kommer fra en fredelig, antagelig intetanende forsker fra NIFU, Vibeke Opheim. NIFU står for Norsk Institutt for studier av Informasjon, Forskning og Utdanning, og Opheim leder et forskningsprosjekt som ser på sammenhengen mellom ressurser og resultater i skolen. Hun sier dette til nrk.no, and I quote:

– I de analysene vi har gjort har vi ikke klart å påvise en direkte sammenheng mellom elevers prestasjoner og lærertettheten.

Opheim mener selvsagt godt. Hun er, som de fleste andre forskere, opptatt av nøyaktighet og sannferdighet. Man kan ikke hevde noe man ikke har dekning for basert på gyldig tallmateriale og nitidig forsking. Det Opheim muligens ikke ser, er at hennes ”inconclusive evidence” brukes som argument for det motsatte. Og dette er rimelig sentralt. Forskeren sier nemlig også:

– Vi vet ikke så mye om hva økt lærertetthet vil føre til.

Det Opheim egentlig sier, er altså at vi ikke har filla peiling på hva som vil skje om vi får flere lærere inn i et klasserom. Kanskje vil de begynne å krangle, kaste paier på hverandre, eller så vil bare én av dem jobbe, mens den andre sitter på facebook og skriver statusoppdateringer: ”Snoozer på jobb mens andre jobber – sleiplærersmilefjæs!” Alle helt sikkert valide muligheter. Vi kan i hvert fall ikke påstå sånn helt uten videre at flere lærere i et klasserom vil bety at flere elever får hjelp når de trenger det. Skulle tatt seg ut.

Kunnskapsministeren synes at dette er et glimrende argument til å gå bort fra løftet om økt lærertetthet. Minerva-journalist Jan Arild Snoen applauderer konklusjonen på Twitter. Han mener at det kun er tre mulige motiver for ønsket om et maksantall elever per lærer. I prioritert rekkefølge er dette enten: Økt forhandlingsmakt til lærerne – altså at lærerorganisasjonene vil bruke dette som pressmiddel til å forhandle seg fram til bedre lønn. Eller: At lærerne får et bedre arbeidsmiljø. Dette må selvsagt unngås for enhver pris, og kan vel umulig ha noe å si for elevenes læringsmiljø. Og endelig: Skape en bedre skole for elevene. Dette motivet slås i følge Snoen i hjel av de to foregående motivene. Catch 22, if you will. Vel, jeg kaller det svada.

Fri som jeg er fra objektivitetskrav, kan jeg fastslå at det som hevdes fra forskerfronten og Minerva-journalisten er meningsløst. Og det verste er at det brukes som argumenter for å frata våre barn muligheten til mer kontakt med læreren sin. Forskning har altså ikke klart å bevise at to lærere kan lære 30 elever mer enn bare én lærer kan. Men forskning har heller ikke bevist det motsatte. Likevel har vi politikere som glatt bruker dette som et argument for IKKE å bevilge midler til å ansette flere lærere i skolen. DET provoserer meg.

Til slutt et retorisk spørsmål. Når vi nå har bestemt oss for at antall elever per lærer IKKE har noe å si for elevenes læring, hva tror dere vil skje med klassestørrelsen da?

Deilig er jorden

Det er vel bare å innse det, tenker jeg, mens regnet banker hardt på ruta og høstvindene kaster rundt på solstolene jeg på trass har latt være å ta inn for sesongen. Sommeren er over, selv om mange mener den aldri egentlig fikk kommet ordentlig i gang. Det er visstnok gjort grundige undersøkelser på emnet. Troverdige kilder vil ha det til at sommeren i år er den dårligste siden 1928. Men – ingen grunn til å gråte over spilte varmegrader – nå gjelder det å se framover. Til jul.

Brems nå litt, sier du kanskje – vi er da bare i september! Men tida flyr(spesielt sommertid), og de aller flinkeste av oss har allerede planene klare for årets julegaver. Det skader jo ikke å være tidlig ute. Jula kommer jo tidligere hvert år. Julemarsipanen er på plass allerede i oktober, og november rekker knapt å titte fram på kalenderen før utstillingsvinduer og handlegater renner over av julelys, julemat og julemusikk. Så også sikkert i år, med ett unntak. Julemusikken er nemlig på vei ut.

Ja, du hørte rett. Julemusikken synger på siste verset. Det tidligere så faste innslaget i butikkhyller og under juletrær er nå truet av utryddelse. Teknologien har spent bein for en hel industri av smårustne, halvglemte artister som tidligere kunne synge julen inn med sine gamle favoritter. Bettan, Sissel og Oslo Gospelkors store triumf-sjanger går mørke tider i møte. Vi kjøper nemlig ikke juleplater lenger. Vi låner dem.

Vi låner musikk – fra leverandører som Spotify og Wimp, hvor vi betaler en fast månedlig sum for å få tilgang til den musikken vi ønsker å høre. Noen av oss kjøper nok fortsatt musikk, men julemusikken gidder vi ikke kjøpe lenger. Hvorfor skulle vi det? Tenk litt over det – hvor mange juleplater har du fått under treet i løpet av åra? Hvor blir de egentlig av? Jeg finner dem i hvert fall ikke igjen når det har gått et år. Det er jo selvsagt mulig at jeg i et anfall av juleallergi tidlig i januar, kaster dem ut sammen med juletreet. Uansett er det ikke mange juleplater som har overlevd i mitt hus fra en jul til neste. I år blir det jule-låter på lån – da kan vi lage vår egen lille julebakst fra den digitale musikkmenyen på mobilen, og fylle stua med 7 sorter julestemning.

Dette kan jo gripe om seg, tenker jeg. Allerede leier vi filmer på nett, og snart kommer abonnementstjenester som kan levere både TV-serier og filmer i bøtter og spann for en fast månedsavgift. Så det blir vel ikke filmer under juletreet heller da. Litt trist egentlig, for en filmentusiast som meg. Trøsten er at med slike tjenester slipper jeg å se all reklamen som TV-kanalene stapper filmer og serier fulle av, og jeg slipper kråkestemmen som kaster seg inn et halvt sekund etter ”The End” for å annonsere neste program, og samtidig slå i hjel alt av stemning filmen har klart å formidle. Nå kan jeg jo slutte helt å se på TV, og heller velge selv hva jeg vil se, og når.

Men hva så med baksiden av medaljen; er dette slutten både for julefilm og julemusikk? Neppe. Trolig vil de gamle klassikerne overleve framskrittet, og Bettan og gjengen klarer seg sikkert bra med kirkekonsertene likevel. Bare se på sommeren. Selv om vi må 84 år tilbake i tid for å finne en like kjip sommer, så tipper jeg du har hørt Gyllene tider eller Postgirobygget prise sommeren på radioen noen ganger likevel. Musikk trenger ikke sol for å lage sommer. Når jeg tenker etter så var sommeren egentlig ikke SÅ ille.

Vet du om noen gode høstlåter, forresten?

Hvem skal du bli når du blir stor?

- Jeg skal kanskje også bli lege når jeg blir stor, sa jenta mi til legevaktslegen. Han var opptatt med å surre en bandasje rundt min sønns ankel, så han la nok ikke merke til hva hun sa.

Men jeg har lagt merke til min datters interesse for medisinfaget, og det begynte ikke med storebrorens sparksykkel-ulykke. Hun kjøpte seg nylig et doktor-spill til DS’en sin. Den håndholdte spillmaskina har vært lite brukt det siste året, men da hun fant dette spillet i en bruktbutikk, ble den veldig populær igjen. 

Nå gipser hun brukne armer, og stiller diagnoser i øst og vest. Jeg mener å ha observert at venninnene hennes også blir utsatt for en og annen helseundersøkelse.

Dattera mi er ei veldig omsorgsfull jente, og det er jo en viktig egenskap for en lege. Men så langt har hun hatt planer om å jobbe i skobutikk, bli klesdesigner, danser og popstjerne. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Så det kan jo hende hun ombestemmer seg igjen. Det viktigste er at jeg tar hennes drømmer på alvor. Skal hun tro på at hun kan nå dem – samme hva de blir – så trenger hun den støtten. Men hun trenger også bekreftelsen på at den hun er ikke defineres av hva hun velger å jobbe med.

For vi ER jo ikke jobben vår, selv om det kan virke sånn. At jobben er det viktigste vi har. Budskapet kommer fra foreldre, venner, film og aviser, gjennom en jevn strøm av signaler fra samfunnet rundt oss – at jobben vi velger er en viktig del av hvem vi er.

Vi lever i en verden som idoliserer det arbeidende mennesket. Hva du jobber med skal langt på vei forklare hvem du er. Møter du noen du aldri har møtt før, det være seg i et femtiårslag, et julebord eller på dugnad i barnehagen – så kommer spørsmålet ganske tidlig: Hva jobber du med? For jobben er viktig for oss. Vi definerer oss selv i stor grad gjennom hva vi gjør av arbeid, og derfor definerer vi også andre på samme måte.

Men er det egentlig riktig? Kanskje var det nærmere sannheten før, i en tid da man tok én jobb og ble i den til man gikk av med pensjon. Men stemmer det i dag? Når du tenker på hva du jobber med, og hvem du er – henger disse fortsatt like tett sammen? Selv har jeg bytta jobb mange ganger, og jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg at en jobb er en jobb samme hvor spennende den er. Det viktigste er å gjøre noe man liker, sier noen. Det viktigste er å ha tid til familien, sier andre. Det viktigste er å gjøre noe man kan være stolt av, mener noen. Man skal være glad man HAR en jobb, mener andre.

Det er ikke lett å vite hva man skal bli når man ”blir stor”. Om veslejenta vil bli lege eller skoselger eller noe helt annet,  det har hun heldigvis fortsatt god tid på å finne ut . Hvis hun underveis finner ut at hun vil bytte, så er det også helt greit. Det viktigste, sier jeg til henne, det er at du vet HVEM du er. Hvem du er påvirkes av valgene du tar, hvem du velger å være for andre, og hvem du er for deg selv. Å være den du vil være – uansett hvilken jobb du gjør. Å stå for det du tror på. Det er ikke så enkelt.

Men det er noe å være stolt av.

Viktige ord

- Dette må vi prioritere! Dette har høyeste prioritet. Sett det på toppen av prioriteringslista! 

Hørt det før? Både på jobben og hjemme er dette en ikke uvanlig replikk. Politikere bruker også begrepet flittig.

- Vi må prioritere god eldreomsorg, et godt utdanningstilbud, ivareta næringslivets interesser, tilrettelegge for nyetablering og sørge for god infrastruktur.  

 I disse lønnsforhandlingstider er dette ordet så ofte brukt at det er nesten så man glemmer hva det egentlig betyr. Å prioritere handler nemlig om å sette en ting foran noe annet. Det er faktisk vanskeligere enn man tror. Det er veldig sjelden at den som ber deg om å prioritere noe, sier noe om hva du må velge BORT.

Ord er finurlige sånn. Når man jobber en del med ord som jeg har gjort, får man av og til en liten ut-av-språket-opplevelse, om man kan si det sånn. Det kan være en interessant øvelse å tre tilbake og betrakte ordene sånn litt på avstand. Ta ”selvstendig”, for eksempel. Mange stillingsannonser vektlegger at søkeren må være i stand til å arbeide selvstendig. Men hva betyr det egentlig? At man klarer å ta avgjørelser på egen hånd? Ja visst. Men ofte betyr det at du må be om tillatelser og godkjenning likevel. Det er nok fordi ”delegering” også er et vanskelig ord.

”Integrering” er et sånt ord. Et sånt ord som man er opptatt av i politikken, for eksempel. Å integrere betyr å ”innlemme i en helhet”. Integrering er en prioritering, skal man tro politikerne. Jeg synes integrering er et spennende ord. Spennende fordi det snakker i flere retninger. Det snakker til de som skal integreres – som skal bli en del av en ny helhet, men det snakker også til de som utgjør helheten de andre skal innlemmes i. Sånt er fort gjort å glemme. Den siden av integrering er litt som en dugnad – alle snakker pent om det, men vi er ikke alle like ivrige til å delta.

Når ord blir forretning, så dukker det opp mange rare sammensetninger. ”Proaktiv” er et sånt eksempel. ”Proaktiv” betyr noe sånt som å være i forkant, løse problemene før de oppstår, på en måte. Men om man plukker litt i ordet, så ser man at ”pro” betyr ”for”, og da blir det jo ”FOR aktiv”. Det er i grunn ganske beskrivende for det ordet, når jeg tenker meg om. Man skal nemlig se seg for før man går over veien.

Det heter seg at pennen er mektigere enn sverdet. Om man er flink med ord, kan man sette mange vanskelige ord etter hverandre i en setning og få folk til å føle seg dumme, selv om de egentlig ikke er det. Eller man kan bruke ord for å skape avstand og peke på forskjeller. Du kan forsterke hat og frykt, få noen til å føle seg innenfor og andre utenfor.

Gode ordsmeder kan gjøre mye rart med ord. Det beste med ord er at de kan gjøre folk så glade. Små sammensetninger av gode, beskrivende ord kan forandre dagen til et menneske. Dagen kan snu fra helt håpløs, til ganske fin faktisk. Kanskje enda bedre.

I dag var det et lite menneske, omtrent en meter kortere enn meg, som ga meg et sånt ord. Og sakte men sikkert snudde dagen min fra å være ganske tung, til å bli sånn rimelig super. Det er jammen ikke verst. Så nå tenker jeg at det må være en fin ting å prioritere. Så denne er til deg fra meg, inspirert av en frittalende liten gutt jeg traff i dag: 

- Du er kul!

Bare så du vet det.

Å forbanne mørket

For en drøy måned siden, skjedde det noe spesielt på Twitter og Facebook. En 30 minutter lang film ble i løpet av få timer delt og sett av millioner. Filmen er laget av en organisasjon som kaller seg Invisible Children, og den handler om krigsforbryteren Joseph Kony.

- I nesten et kvart århundre har Joseph Kony og Herrens motstandsarmé (LRA) kidnappet barn og tvunget dem til å terrorisere sivilbefolkningen. Ofte har de tvunget barn til å gå til sine egne landsbyer, brenne husene og være med på å drepe egne foreldre, nettopp for å si at: nå har du ingenting, du har bare oss.

Dette forteller Jan Egeland, direktør i Human Rights Watch og tidligere FN-observatør, i et intervju med Nettavisen.

Det antas at LRA har kidnappet mer enn
30 000 barn. Hvor mange de har drept og lemlestet er uklart. Mellom september 2008 og juli i fjor drepte Konys gerilja over 2300 mennesker, bortførte mer enn 3000 barn, og sendte mer enn 400 000 mennesker på flukt fra sine hjem. Konys barnesoldater var da ikke mer enn noen hundre i tallet.

Invisible Children har vokst fram fra engasjementet til en liten gruppe mennesker som fikk høre historien direkte fra barna selv. Siden 2003 har de jobbet for å få verdens oppmerksomhet. I mars i år lyktes de over all forventning. I skrivende stund har mer enn 87 millioner sett filmen Kony 2012 på Youtube. Filmen forteller historien om Kony, og oppfordrer deg til å bidra på ulike måter til å gjøre Joseph Kony berømt. En oppmerksomhet som kan bidra til at mannen blir arrestert, og LRA blir stoppet.

Etter at filmen tok av på sosiale medier, fikk den mye omtale i redaksjonelle medier. Og kort tid etter kom kritikken: Filmen var unyansert propaganda. Kony var ikke lenger i Uganda. LRA var ikke lenger en trussel. Informasjonen var villedende. Invisible Children brukte for mye av pengene sine på administrasjon. Kritikerne var mange, og noen profilerte. På Facebook ble det laget grupper som ville stoppe initiativet fra Invisible Children. Organisasjonen besvarte kritikken, men vant ikke fram i kampen om nettspaltene. Momentumet var borte, og engasjementet som hadde gått som et hurtigtog gjennom sosiale medier, bremset opp og bleknet bort.

Det er rart hvordan man fra et øyeblikk til et annet kan føle seg vekket til noe viktig, kjenne hendene gripe om en håndfast mulighet til å påvirke, for i neste øyeblikk føle seg litt fortumlet og naiv. Det er en dum følelse. Kynismen som så lett får feste i oss, er kanskje vår tids verste fiende. Hvorfor er det så lett å kritisere? Hvorfor er vi så ivrige til å rive ned noe andre har jobbet så hardt for å bygge opp?

Det skal selvsagt være rom for kritiske spørsmål. Men vi har råd til å være litt godtroende innimellom, for vi er altfor flinke til å miste troen på oss selv. Kony 2012 vekket noe i oss som ønsket å våkne. Og i et sånt øyeblikk har du et valg. Du kan velge å ikke tro. Du kan være den som oppfordrer andre til å ikke tro. Eller du kan la dine hender løfte sammen med millioner andre, og vise verden at tro fortsatt kan flytte fjell.

20. April oppfordrer Invisible Children alle til å bidra i en verdensomspennende dugnadsaksjon, som igjen skal sette fokus på krigsforbryteren Kony. Og kanskje viktigst av alt – avsløre bløffen kynismen har solgt oss så lenge – at det JEG gjør ikke betyr noe. For jeg tror det betyr noe. Og derfor skriver jeg om det.  

Hva med deg?

Har du en iPhone?

For to år siden, et sted i Kina, hoppet en nitten år gammel gutt ut av vinduet, høyt oppe i en boligblokk. Den siste måneden av sitt liv hadde gutten jobbet 286 timer, inkludert 112 timer overtid, tre ganger mer enn loven tillater. For dette hadde han fått betalt omtrent 6 kroner timen.

Jeg har en iPhone. Jeg var ikke av de første som skaffet seg en av disse smarte telefonene fra Apple, men da jeg først fikk en ble jeg helfrelst. Telefonen har blitt veldig populær, og de fleste tjenesteleverandører spesialsyr nå egne app’er som skal gjøre det enklere for oss å benytte deres tjenester fra nettopp denne telefonen. Det er ganske snedig. Jeg kan betale bussbilletten på iPhonen. Lage handleliste. Sjekke saldoen, og overføre penger. Eller den kan vekke meg når jeg sover som lettest, så jeg ikke er så trøtt om morgenen. Den er helt super.

Nå skal ikke dette bli en eneste lang reklamespalte for iPhone. Neida. Jeg vil bare påpeke at dette er en nyttig liten dings. I tillegg er den ganske stilig. Min forrige telefon var ikke stygg, men det er noe annet å legge denne her foran seg på møterommet.

iPhone produseres av Apple, et amerikansk elektronikkfirma. Skjønt, det er vel riktigere å si at iPhone utvikles av Apple, men produseres et helt annet sted. I Kina. Nærmere bestemt i byen Shenzhen. Her ligger en av Kinas største fabrikker. iPhone produseres av et firma som heter Foxconn, og fabrikkområdet kalles Foxconn City. Kanskje ikke så rart, siden fabrikken huser ikke mindre enn 240 000 arbeidere. Moderne elektronikk krever nemlig mange hender å produsere, flere enn hva man finner i USA eller Europa.

Foxconn produserer ikke bare elektronikk for Apple. På kundelista står også navn som Sony, Nintendo, Dell, HP og Microsoft. Se deg rundt, så vil du antagelig finne logoene i hjemmet ditt, eller på jobben. De mange arbeiderne bor på fabrikkområdet, og det var fra en slik boligblokk Ma Xiangqian valgte å ende sitt liv. En artikkel i New York Times forteller at Ma hadde jobbet nattskiftet, 11 timer hver natt, sju netter i uka.

I løpet av et par måneder hoppet 12 andre arbeidere også i døden.

Selvmordene førte til en lønnsøkning på 122 prosent, noe arbeiderne fikk dersom de skrev under på at de ikke skulle ta livet av seg. Tygg litt på den. Hva ville du tenke om du fant en slik klausul i arbeidskontrakten?

Likevel klatret 300 arbeidere i januar i år opp på taket på en av fabrikkbygningene, og truet med å begå kollektivt selvmord om de ikke fikk sluttpakkene arbeidsgiveren deres hadde lovet dem, og siden trukket tilbake. Et helt døgn stod de der, før de ble overtalt til å gå ned.

Sånne ting kan selvsagt ikke skje uten at folk reagerer, tenker du vel. Det har du rett i. Apple og Microsoft sier de vil til bunns i dette, og har bedt om en gransking. Fabrikkledelsen har satt opp nett rundt bygningene for å fange opp ansatte som prøver å begå selvmord ved å hoppe. Og fabrikken fortsetter å produsere iPhoner, Xboxer og andre dingser du og jeg surfer rundt på nettet for å kjøpe til en lavest mulig pris.

Hva får noen til å true med å ta livet sitt for å få bedre arbeidsvilkår? Hva skal til, tror du, for at du selv skulle vurdere noe så ekstremt – for å få det bedre på jobben? Men det som er virkelig vanskelig å svare på når jeg vet alt dette – er:

Hvorfor har jeg likevel en iPhone?

Gammelt på nytt

I det siste har jeg begynt å bekymre meg litt for tv-mediets kreative evner. Idet vi er i gang med det tolvte året i det nye årtusen, slår det meg at oppfinnsomheten kanskje er i ferd med å ta slutt. En bedrøvelig tanke. Noen vil ha det til at det er slik allerede. Kynikerne, kaller jeg dem. Det er de som sitter ved siden av og sier – vent nå, snart går han på trynet. Eller – hah, det der kan jo hvemsomhelst klare. Det som er greit med å være kyniker er at du som regel får rett.

Det å ta sjanser er nemlig – unnskyld uttrykket – en sjanse å ta. Man må risikere noe for å få til noe nytt. Kanskje risikerer man sitt eget navn og rykte, kanskje risikerer man penger, eller seertall. For jeg mener ikke at selveste Kreativiteten Er Død. Det er det ingenting som tyder på. Men tv-mediets kreativitet kan det virke som ligger for døden, eller i det minste er utmagret og underernært.

Ta en titt på et av Norges mest populære programmer – ”Nytt på Nytt”. Dette programmet har hatt stor suksess, og i april i år har det vært på lufta i 13 år! TRETTEN år! Og ennå har de et seertall på over millionen hver fredag.

Så er det kanskje ikke så rart at nye programmer forsøker å ta med seg noen av ingrediensene fra en oppskrift som har fungert så godt? Et eksempel er det nye programmet ”Tweet4tweet”, med programlederne Jenny Skavlan, Hasse Hope og Øyvind Vogt – og to kjendisgjester. Selv om navnet minner mer om ”Beat for beat”,  minner programmet veldig om Nytt på Nytt.  Den eneste forskjellen er at de forsøksvise morsomhetene dreier seg om twittermeldinger, ikke nyheter. Klart, sånne tweets handler jo ofte om nyheter. Eller i hvert fall kjendiser. I beste fall kjendiser som tweeter til andre kjendiser om andre kjendiser igjen.

Denne uken kom enda et nytt program – ”Brille”. Her er det Harald Eia som trår til som en nerdete utgave av Jon Almaas, som med makker Bård Tufte Johansen og tre kjendisgjester – skal lage morsomheter rundt finurlige fakta og statistikk. Igjen ikke så ulikt Nytt på Nytt.

Å gjøre nye ting er vanskelig. Man må risikere å bomme helt, fordi ingen har gått opp sporet foran deg. Men samtidig er det nettopp nybrottsarbeid som gjør suksess. Det mangler ikke på polfarere, men det er nå en gang den første vi husker. Underholdningsmenyen i dag er full av bleke, usjarmerende kopier av noe som har vært populært. TV2 og TVNorge er flinke der. Enten det nå er pratende kjendiser, dansende kjendiser, middagsspisende kjendiser, eller kjendiser som skal vise hvilken kjendis som er sterkest. Og er det ikke kjendiser, så er det noen som skal bli stemt ut, og forhåpentligvis bli kjendiser underveis. Få – om noen – tør å satse på noe som ikke har vært gjort før.

Nå er det fullt mulig at noen vil kalle MEG for kyniker, at jeg er ivrig til å hakke på nye programmer. Men jeg er langt mer tolerant mot de som i hvert fall prøver å gjøre noe nytt. Ta for eksempel Rune Nilson og Per Olav Alvestad i programmet ”Ikke gjør dette hjemme”.  Er du mett på oppussing, har Rune og Per Olav en herlig motsatt filosofi, som kan være akkurat det du trenger. Litt planløs, inkluderende galskap. Kanskje hadde det vært en idé for å fornye trådslitte gamle programkonsepter. Hva om noen hadde sprengt et malingsspann midt i Skavlan-studio, så grønnfargen klasket rundt ørene på Fredrik og alle kjendisene hans?  

Det hadde i hvert fall vært noe nytt.