Hverdagshelten

Det er mye verdsetting ute og går i vårt lille land. Mange kåringer. Årets nordmann, årets ildsjel, årets idrettsmann skråstrek kvinne, årets musiker. Det deles ut kulturpriser og idrettspriser, priser for den beste bedriften og den beste bloggen, noen er til og med årets raskeste tekstmeldingstaster. Og all ære til dem for det. Det er fint å være best i noe.

Det er noe vi lærer tidlig i Norge. Finn noe du er god til. Men man bør begynne tidlig, skal kroken krøkes riktig. Det er klart. Til og med Moldes nye trenerhelt og hele Norges favorittfotballproff Ole Gunnar Solskjær har sagt at det må satses på unge talenter helt fra åtteårsalderen.  Sånn at de får muligheten til å bli best. United signerer niåringer. Fotball er jo lek i utgangspunktet, så da er det vel greit da?

Det er i det hele tatt viktig å være best. Det har med selvbildet å gjøre. Å stå øverst på pallen, det har alltid vært stas. Men det er visst enda mer stas om man kan gå baklengs over mållinja, eller stå og vente på motstanderen før man nonchalant sklir i mål like foran nesa på ham. Det har skihelter som Dæhlie og Northug vist gang på gang. Det holder ikke å vinne, man må også ta seg tid til å erte litt. Det hører med.

Idretten har plass til alle, som kjent. Vi betaler gladelig både kontingenter og lodd og dopapir og hvadetnåer for at våre barn skal få ta del i denne fair play-kulturen. ”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!” Eller var det ”Det viktigste er å slå svenskene!”? Eller kanskje det viktigste er å vinne likevel?

Fair play er en parole idretten holder høyt. Fotballgutter i alle aldre løper rundt med MOT-logo på drakta og formidler for verden: ”vis mot – ta egne valg”. Og så løper de ut på gressmatta og stuper inn i hodedueller med albuene først, river hverandre i drakta, sklitakler med knottene ut, og kjefter og smeller på både dommere og hverandre. For små gryter har også ører, som det heter.

Men vi må ikke bli for opptatt av idealer. Det viktigste er å lykkes. Og lykkes du ikke i idretten, kan du lykkes i kulturen. Syng med den stemmen du har. Her satses det også tidlig på talenter. Her kan du stille opp i MGP junior allerede som åtteåring og gjøre karriere. Man kan jo satse på samarbeid og spille i band, men det beste er å gå solo. Hive seg på X-faktor eller andre talentkonsepter før man bikker tjue og er for gammel for det meste. Musikkorpsene sliter visst med rekrutteringen forresten. Det er sikkert fordi de ikke kjører på med flere soloer. Eller har med elgitar i 17. mai-toget. Det gjelder å henge med.

Jeg er ikke årets noesomhelst. Jeg er ganske god i en del ting, men antagelig ikke best. Men det går egentlig helt fint. Så jeg vil slå et slag for oss som ikke er best, men som er bra nok likevel. For deg som sliter med helsa, men som likevel kommer deg opp om morran. For deg som ikke går på ski over Grønland, men tar trappene i stedet for heisen i kjøpesenteret. For deg som er én sekstifem på strømpelesten, men spiller basket likevel fordi du synes det er gøy. For deg som våger å sette dine egne mål, og jobber for å nå dem. Denne medaljen er til deg.

Og så spiller vi nasjonalsangen.