Torsdag 26. mai pågrep serbiske sikkerhetsstyrker en mann ved navn Radko Mladic i Lazarevo, en liten landsby i Serbia. Mladic hadde da vært ettersøkt for krigsforbrytelser siden 1995.
Ratko Mladic er kjent som ”slakteren fra Srebrenica” . I juli 1995 ledet han serbiske tropper i den verste massakren av sivile siden andre verdenskrig. Han og hans soldater drepte mer enn 8000 mennesker. Henrettelsene var brutale, og varte i flere dager. De drepte ble lagt i massegraver. Hundrevis ble levende begravd. Det er vanskelig å fatte et slikt overgrep. Ord blir for svake. Men det blir verre.
Til tross for at FN erklærte byen for sikker sone i 1993, angrep Mladic og hans tropper Srebrenica i lang tid, og jagde tusenvis på flukt. Disse menneskene søkte tilflukt på en FN-base. Et lite kompani FN-soldater hadde lite å stille opp med da Mladics menn tok med seg flyktningene. Mladic beroliget FN-soldatene med at flyktningene skulle behandles bra. Det finnes bilder av ham der han gir godterier til barna, og klapper dem på hodet. – Alle er trygge, sa han til dem. Bare noen timer senere drepte han dem. En etter en, til mer enn åtte tusen gutter og menn var døde.
Det er dette som plager meg. Denne forkledningen av godhet og nåde, øyeblikket hvor krigsherren holder sine fangers liv i sine hender – lover dem trygghet, bare for å rive den i stykker. Hvilket menneske, hvilken sjel og hjerte klarer å gjøre noe slikt? Mot barn?
Dette bildet - den vesle gutten som står der, mens Ratko Mladic stryker ham over kinnet og sier at han er trygg. Hva tenker han, når de fraktes ut i skogen – og drepingen begynner. Når han står der, kanskje holder han sin far i hånden – og ser, lytter, venter på tur.
Det er sekstiseks år siden andre verdenskrig, og vi snakker fortsatt om drapet på seks millioner jøder. Vi glemmer ikke. Men grusomhetene fortsetter. I 1990 ble nesten en million hutuer drept i Rwanda. Vi glemmer ikke, men vi lærer ikke heller.
I landsbyen Lazarevo har de lenge visst at Mladic har skjult seg der. Mange omtaler ham som en helt, ” allltid en serber”. De mener det er en skam at landet utleverer sine krigsforbrytere. Det får meg til å undre. Hvordan er deres virkelighet? Vet de noe vi ikke vet? Eller er det bare lettere å tro at dette aldri har skjedd? Jeg er bare en betrakter. Jeg ser det indirekte, i ettertid, på avstand – både kulturelt og geografisk. Er det jeg som ikke forstår? Det er egentlig litt godt å holde en sånn virkelighet på avstand. For jeg liker ikke å tenke at en mann som Ratko Mladic er et menneske, som meg selv.
Jeg har mange ganger tenkt på hva jeg selv ville gjort om jeg stod foran en mann som Ratko Mladic. Ville jeg spurt ham hvorfor? Ville jeg vist ham nåde? Med min vestlige distanse til hendelsene, er det kanskje lett for meg å snakke om rettferdighet og medmenneskelighet, at et menneske skal dømmes etter loven. Men inni meg er det noe som ulmer. Glør som aldri helt slukner. Som tenker på hevn. På gjengjeldelse. At grusomme mennesker må få som fortjent. At Ratko Mladic burde få smake sin egen medisin.
Kanskje ville jeg klappet ham på kinnet, sagt at han var trygg. Og siden sett frykten og fortapelsen i øynene hans når han stirret inn i geværløpet. Sett meg selv speilet i hans øyne. Kjent avtrekkeren mot fingertuppen.
Når moral og rettferdighetssans kolliderer, blir grensene utydelige og enkle spørsmål blir vanskelige å svare på.
Hadde jeg vært like grusom?
