I det siste har jeg begynt å bekymre meg litt for tv-mediets
kreative evner. Idet vi er i gang med det tolvte året i det nye årtusen, slår
det meg at oppfinnsomheten kanskje er i ferd med å ta slutt. En bedrøvelig
tanke. Noen vil ha det til at det er slik allerede. Kynikerne, kaller jeg dem.
Det er de som sitter ved siden av og sier – vent nå, snart går han på trynet.
Eller – hah, det der kan jo hvemsomhelst klare. Det som er greit med å være
kyniker er at du som regel får rett. Det å ta sjanser er nemlig – unnskyld uttrykket – en sjanse å ta. Man må risikere noe for å få til noe nytt. Kanskje risikerer man sitt eget navn og rykte, kanskje risikerer man penger, eller seertall. For jeg mener ikke at selveste Kreativiteten Er Død. Det er det ingenting som tyder på. Men tv-mediets kreativitet kan det virke som ligger for døden, eller i det minste er utmagret og underernært.
Ta en titt på et av Norges mest populære programmer – ”Nytt på Nytt”. Dette programmet har hatt
stor suksess, og i april i år har det vært på lufta i 13 år! TRETTEN år! Og
ennå har de et seertall på over millionen hver fredag.
Så er det kanskje ikke så rart at nye programmer forsøker å
ta med seg noen av ingrediensene fra en oppskrift som har fungert så godt? Et
eksempel er det nye programmet ”Tweet4tweet”,
med programlederne Jenny Skavlan, Hasse Hope og Øyvind Vogt – og to
kjendisgjester. Selv om navnet minner mer om ”Beat for beat”, minner
programmet veldig om Nytt på Nytt. Den eneste forskjellen er at de
forsøksvise morsomhetene dreier seg om twittermeldinger, ikke nyheter. Klart,
sånne tweets handler jo ofte om nyheter.
Eller i hvert fall kjendiser. I beste fall kjendiser som tweeter til andre
kjendiser om andre kjendiser igjen.
Denne uken kom enda et nytt program – ”Brille”. Her er det Harald Eia som trår til som en nerdete utgave
av Jon Almaas, som med makker Bård Tufte Johansen og tre kjendisgjester – skal
lage morsomheter rundt finurlige fakta og statistikk. Igjen ikke så ulikt Nytt
på Nytt.
Å gjøre nye ting er vanskelig. Man må risikere å bomme helt,
fordi ingen har gått opp sporet foran deg. Men samtidig er det nettopp
nybrottsarbeid som gjør suksess. Det mangler ikke på polfarere, men det er nå
en gang den første vi husker. Underholdningsmenyen i dag er full av bleke,
usjarmerende kopier av noe som har vært
populært. TV2 og TVNorge er flinke der. Enten det nå er pratende kjendiser, dansende kjendiser, middagsspisende kjendiser, eller kjendiser som skal vise hvilken
kjendis som er sterkest. Og er det ikke kjendiser, så er det noen som skal bli
stemt ut, og forhåpentligvis bli kjendiser
underveis. Få – om noen – tør å satse på noe som ikke har vært gjort før.
Nå er det fullt mulig at noen vil kalle MEG for kyniker, at
jeg er ivrig til å hakke på nye programmer. Men jeg er langt mer tolerant mot
de som i hvert fall prøver å gjøre
noe nytt. Ta for eksempel Rune Nilson og Per Olav Alvestad i programmet ”Ikke gjør dette hjemme”. Er du mett på oppussing, har Rune og
Per Olav en herlig motsatt filosofi, som kan være akkurat det du trenger. Litt
planløs, inkluderende galskap. Kanskje hadde
det vært en idé for å fornye trådslitte gamle programkonsepter. Hva om noen
hadde sprengt et malingsspann midt i Skavlan-studio, så grønnfargen klasket
rundt ørene på Fredrik og alle kjendisene hans?
Det hadde i hvert fall vært noe nytt.
Det hadde i hvert fall vært noe nytt.
