Kritikk er vanskelige greier. Alle som skaper noe, gjør det for et publikum, med andre ord vil man få tilbakemeldinger, reaksjoner. Men ofte er reaksjonene ikke alltid det man hadde forventet, og der må vi vel alle føle oss i hvert fall litt truffet – kritikk er ikke lett å svelge. Ikke bestandig.
Men kritikk er viktig, i hvert fall om man skal tro kritikerne. Og visst har man en oppgave, en rolle som kritiker eller anmelder. Og gudene skal vite at anmelderne får nok av kritikk de også. Som de mottar med samme vanntette fjærdrakt som gåsa de selv kritiserer. Jo da, du har kanskje et poeng – men ikke pokker om jeg har tenkt til å anerkjenne poenget ditt når du sier det på DEN måten…
Penisen til Sturla Berg-Johansen har nylig vært et omtalt tema. Kunstner Kaja Norum har portrettert Berg-Johansen i Adams drakt, men uten fikenblad og med et noe begeistret kjønnsorgan. Siden kunstneren her presenterte bildet foran en utstilling, er det fristende å kalle det et PR-stunt. I så fall må man jo applaudere iherdigheten, siden det tok Norum tre måneder å male bildet. Det litt spesielle her er vel at det er modellen som har fått brorparten av kritikken.
I løpet av presseomtalen har kunstkritiker Paul Grødtvedt kommentert maleriet som ”ganske teit”, og sier at - når egoet fører til at man må vise fram understellet sitt, så synes jeg det er ganske komisk og patetisk. Grødtvedt er i tillegg til å være kritiker også kunsthistoriker, noe som må bety at han vet litt om hva det er som blir betraktet som kunst i vår verden. Så kan man jo saktens spørre seg hva han kan om kritikk.
Vi er alle skapende på en eller annen arena. Det er en del av det å være menneske. Og enda så lite vi liker å bli kritisert, er vi er alle kritikere. Kritikk er en sentral del av kommunikasjon, og en viktig del av et demokrati. Mangel på kritikk kan være farlig, både for en statsleder og en håpefull deltager i en sangkonkurranse.
Om et maleri av Sturla Berg-Johansen i all sin prakt er kunst skal jeg ikke begi meg ut på å mene noe om, men jeg kan anerkjenne håndverket. Kritikk er også et håndverk, og det finnes mange kritikere som behersker dette. Det handler ofte om – for å bruke et litt uheldig metafor – å ta ballen og ikke mannen. Det er ikke enkelt, fordi det er fristende å slakte. Det er faktisk ganske deilig å mislike noe så sterkt at man ikke kan finne noe positivt å si om det. Det er noe herlig kompromissløst og tydelig ved det. Du finner det igjen i de fleste av oss. Enten det er over kaffekoppen hos venner, i kommentarfeltet under en avisartikkel, eller i Kunstnernes Hus.
Én ting jeg har lært er at vi alltid har lettere for å kritisere enn å rose, merkelig nok. Vi har visst en innebygd overbevisning om at vi alltid bør påpeke noe som kan forbedres. Så jeg har gitt meg selv en utfordring: Når jeg ser noe jeg liker, enten det er noe jeg har lest, sett, eller opplevd– så skal jeg sørge for å fortelle om det. En slags ros-bombe. Framsnakking. Så tenker jeg at hvis jeg kan bygge opp en jeg verdsetter, så vil kanskje denne ene være sterkere rustet til å tåle slakten som kommer fra andre.
Så Sturla – jeg synes du er en god modell - på flere måter. Og du ser jammen ikke verst ut naken heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar