6. oktober 2012

Blår i øya

Det er ikke ofte jeg blir skikkelig forbanna. Men nå kjenner jeg at det er sånn like rundt hjørnet. Regjeringen har nemlig nylig gått ut og erklært at de går bort fra løftet om økt lærertetthet i skolen. Løftet de ga foran stortingsvalget i 2009, om å innføre et maksantall elever per lærer. 

Jeg skal med en gang innrømme at jeg ikke er objektiv i denne saken. Jeg er både lærer selv, og jeg har barn som går på skole. Og som de fleste andre har jeg gått på skolen selv, så jeg har helt klart forutinntatte meninger. Det er derfor jeg blir så provosert.

Det som provoserer meg , kommer fra en fredelig, antagelig intetanende forsker fra NIFU, Vibeke Opheim. NIFU står for Norsk Institutt for studier av Informasjon, Forskning og Utdanning, og Opheim leder et forskningsprosjekt som ser på sammenhengen mellom ressurser og resultater i skolen. Hun sier dette til nrk.no, and I quote:

– I de analysene vi har gjort har vi ikke klart å påvise en direkte sammenheng mellom elevers prestasjoner og lærertettheten.

Opheim mener selvsagt godt. Hun er, som de fleste andre forskere, opptatt av nøyaktighet og sannferdighet. Man kan ikke hevde noe man ikke har dekning for basert på gyldig tallmateriale og nitidig forsking. Det Opheim muligens ikke ser, er at hennes ”inconclusive evidence” brukes som argument for det motsatte. Og dette er rimelig sentralt. Forskeren sier nemlig også:

– Vi vet ikke så mye om hva økt lærertetthet vil føre til.

Det Opheim egentlig sier, er altså at vi ikke har filla peiling på hva som vil skje om vi får flere lærere inn i et klasserom. Kanskje vil de begynne å krangle, kaste paier på hverandre, eller så vil bare én av dem jobbe, mens den andre sitter på facebook og skriver statusoppdateringer: ”Snoozer på jobb mens andre jobber – sleiplærersmilefjæs!” Alle helt sikkert valide muligheter. Vi kan i hvert fall ikke påstå sånn helt uten videre at flere lærere i et klasserom vil bety at flere elever får hjelp når de trenger det. Skulle tatt seg ut.

Kunnskapsministeren synes at dette er et glimrende argument til å gå bort fra løftet om økt lærertetthet. Minerva-journalist Jan Arild Snoen applauderer konklusjonen på Twitter. Han mener at det kun er tre mulige motiver for ønsket om et maksantall elever per lærer. I prioritert rekkefølge er dette enten: Økt forhandlingsmakt til lærerne – altså at lærerorganisasjonene vil bruke dette som pressmiddel til å forhandle seg fram til bedre lønn. Eller: At lærerne får et bedre arbeidsmiljø. Dette må selvsagt unngås for enhver pris, og kan vel umulig ha noe å si for elevenes læringsmiljø. Og endelig: Skape en bedre skole for elevene. Dette motivet slås i følge Snoen i hjel av de to foregående motivene. Catch 22, if you will. Vel, jeg kaller det svada.

Fri som jeg er fra objektivitetskrav, kan jeg fastslå at det som hevdes fra forskerfronten og Minerva-journalisten er meningsløst. Og det verste er at det brukes som argumenter for å frata våre barn muligheten til mer kontakt med læreren sin. Forskning har altså ikke klart å bevise at to lærere kan lære 30 elever mer enn bare én lærer kan. Men forskning har heller ikke bevist det motsatte. Likevel har vi politikere som glatt bruker dette som et argument for IKKE å bevilge midler til å ansette flere lærere i skolen. DET provoserer meg.

Til slutt et retorisk spørsmål. Når vi nå har bestemt oss for at antall elever per lærer IKKE har noe å si for elevenes læring, hva tror dere vil skje med klassestørrelsen da?

1. september 2012

Deilig er jorden

Det er vel bare å innse det, tenker jeg, mens regnet banker hardt på ruta og høstvindene kaster rundt på solstolene jeg på trass har latt være å ta inn for sesongen. Sommeren er over, selv om mange mener den aldri egentlig fikk kommet ordentlig i gang. Det er visstnok gjort grundige undersøkelser på emnet. Troverdige kilder vil ha det til at sommeren i år er den dårligste siden 1928. Men – ingen grunn til å gråte over spilte varmegrader – nå gjelder det å se framover. Til jul.

Brems nå litt, sier du kanskje – vi er da bare i september! Men tida flyr(spesielt sommertid), og de aller flinkeste av oss har allerede planene klare for årets julegaver. Det skader jo ikke å være tidlig ute. Jula kommer jo tidligere hvert år. Julemarsipanen er på plass allerede i oktober, og november rekker knapt å titte fram på kalenderen før utstillingsvinduer og handlegater renner over av julelys, julemat og julemusikk. Så også sikkert i år, med ett unntak. Julemusikken er nemlig på vei ut.

Ja, du hørte rett. Julemusikken synger på siste verset. Det tidligere så faste innslaget i butikkhyller og under juletrær er nå truet av utryddelse. Teknologien har spent bein for en hel industri av smårustne, halvglemte artister som tidligere kunne synge julen inn med sine gamle favoritter. Bettan, Sissel og Oslo Gospelkors store triumf-sjanger går mørke tider i møte. Vi kjøper nemlig ikke juleplater lenger. Vi låner dem.

Vi låner musikk – fra leverandører som Spotify og Wimp, hvor vi betaler en fast månedlig sum for å få tilgang til den musikken vi ønsker å høre. Noen av oss kjøper nok fortsatt musikk, men julemusikken gidder vi ikke kjøpe lenger. Hvorfor skulle vi det? Tenk litt over det – hvor mange juleplater har du fått under treet i løpet av åra? Hvor blir de egentlig av? Jeg finner dem i hvert fall ikke igjen når det har gått et år. Det er jo selvsagt mulig at jeg i et anfall av juleallergi tidlig i januar, kaster dem ut sammen med juletreet. Uansett er det ikke mange juleplater som har overlevd i mitt hus fra en jul til neste. I år blir det jule-låter på lån – da kan vi lage vår egen lille julebakst fra den digitale musikkmenyen på mobilen, og fylle stua med 7 sorter julestemning.

Dette kan jo gripe om seg, tenker jeg. Allerede leier vi filmer på nett, og snart kommer abonnementstjenester som kan levere både TV-serier og filmer i bøtter og spann for en fast månedsavgift. Så det blir vel ikke filmer under juletreet heller da. Litt trist egentlig, for en filmentusiast som meg. Trøsten er at med slike tjenester slipper jeg å se all reklamen som TV-kanalene stapper filmer og serier fulle av, og jeg slipper kråkestemmen som kaster seg inn et halvt sekund etter ”The End” for å annonsere neste program, og samtidig slå i hjel alt av stemning filmen har klart å formidle. Nå kan jeg jo slutte helt å se på TV, og heller velge selv hva jeg vil se, og når.

Men hva så med baksiden av medaljen; er dette slutten både for julefilm og julemusikk? Neppe. Trolig vil de gamle klassikerne overleve framskrittet, og Bettan og gjengen klarer seg sikkert bra med kirkekonsertene likevel. Bare se på sommeren. Selv om vi må 84 år tilbake i tid for å finne en like kjip sommer, så tipper jeg du har hørt Gyllene tider eller Postgirobygget prise sommeren på radioen noen ganger likevel. Musikk trenger ikke sol for å lage sommer. Når jeg tenker etter så var sommeren egentlig ikke SÅ ille.

Vet du om noen gode høstlåter, forresten?

9. juni 2012

Hvem skal du bli når du blir stor?


- Jeg skal kanskje også bli lege når jeg blir stor, sa jenta mi til legevaktslegen. Han var opptatt med å surre en bandasje rundt min sønns ankel, så han la nok ikke merke til hva hun sa.

Men jeg har lagt merke til min datters interesse for medisinfaget, og det begynte ikke med storebrorens sparksykkel-ulykke. Hun kjøpte seg nylig et doktor-spill til DS’en sin. Den håndholdte spillmaskina har vært lite brukt det siste året, men da hun fant dette spillet i en bruktbutikk, ble den veldig populær igjen. 

Nå gipser hun brukne armer, og stiller diagnoser i øst og vest. Jeg mener å ha observert at venninnene hennes også blir utsatt for en og annen helseundersøkelse.

Dattera mi er ei veldig omsorgsfull jente, og det er jo en viktig egenskap for en lege. Men så langt har hun hatt planer om å jobbe i skobutikk, bli klesdesigner, danser og popstjerne. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Så det kan jo hende hun ombestemmer seg igjen. Det viktigste er at jeg tar hennes drømmer på alvor. Skal hun tro på at hun kan nå dem – samme hva de blir – så trenger hun den støtten. Men hun trenger også bekreftelsen på at den hun er ikke defineres av hva hun velger å jobbe med.

For vi ER jo ikke jobben vår, selv om det kan virke sånn. At jobben er det viktigste vi har. Budskapet kommer fra foreldre, venner, film og aviser, gjennom en jevn strøm av signaler fra samfunnet rundt oss – at jobben vi velger er en viktig del av hvem vi er.

Vi lever i en verden som idoliserer det arbeidende mennesket. Hva du jobber med skal langt på vei forklare hvem du er. Møter du noen du aldri har møtt før, det være seg i et femtiårslag, et julebord eller på dugnad i barnehagen – så kommer spørsmålet ganske tidlig: Hva jobber du med? For jobben er viktig for oss. Vi definerer oss selv i stor grad gjennom hva vi gjør av arbeid, og derfor definerer vi også andre på samme måte.

Men er det egentlig riktig? Kanskje var det nærmere sannheten før, i en tid da man tok én jobb og ble i den til man gikk av med pensjon. Men stemmer det i dag? Når du tenker på hva du jobber med, og hvem du er – henger disse fortsatt like tett sammen? Selv har jeg bytta jobb mange ganger, og jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg at en jobb er en jobb samme hvor spennende den er. Det viktigste er å gjøre noe man liker, sier noen. Det viktigste er å ha tid til familien, sier andre. Det viktigste er å gjøre noe man kan være stolt av, mener noen. Man skal være glad man HAR en jobb, mener andre.

Det er ikke lett å vite hva man skal bli når man ”blir stor”. Om veslejenta vil bli lege eller skoselger eller noe helt annet,  det har hun heldigvis fortsatt god tid på å finne ut . Hvis hun underveis finner ut at hun vil bytte, så er det også helt greit. Det viktigste, sier jeg til henne, det er at du vet HVEM du er. Hvem du er påvirkes av valgene du tar, hvem du velger å være for andre, og hvem du er for deg selv. Å være den du vil være – uansett hvilken jobb du gjør. Å stå for det du tror på. Det er ikke så enkelt.

Men det er noe å være stolt av.


12. mai 2012

Viktige ord


- Dette må vi prioritere! Dette har høyeste prioritet. Sett det på toppen av prioriteringslista! 

Hørt det før? Både på jobben og hjemme er dette en ikke uvanlig replikk. Politikere bruker også begrepet flittig.

- Vi må prioritere god eldreomsorg, et godt utdanningstilbud, ivareta næringslivets interesser, tilrettelegge for nyetablering og sørge for god infrastruktur.  

 I disse lønnsforhandlingstider er dette ordet så ofte brukt at det er nesten så man glemmer hva det egentlig betyr. Å prioritere handler nemlig om å sette en ting foran noe annet. Det er faktisk vanskeligere enn man tror. Det er veldig sjelden at den som ber deg om å prioritere noe, sier noe om hva du må velge BORT.

Ord er finurlige sånn. Når man jobber en del med ord som jeg har gjort, får man av og til en liten ut-av-språket-opplevelse, om man kan si det sånn. Det kan være en interessant øvelse å tre tilbake og betrakte ordene sånn litt på avstand. Ta ”selvstendig”, for eksempel. Mange stillingsannonser vektlegger at søkeren må være i stand til å arbeide selvstendig. Men hva betyr det egentlig? At man klarer å ta avgjørelser på egen hånd? Ja visst. Men ofte betyr det at du må be om tillatelser og godkjenning likevel. Det er nok fordi ”delegering” også er et vanskelig ord.

”Integrering” er et sånt ord. Et sånt ord som man er opptatt av i politikken, for eksempel. Å integrere betyr å ”innlemme i en helhet”. Integrering er en prioritering, skal man tro politikerne. Jeg synes integrering er et spennende ord. Spennende fordi det snakker i flere retninger. Det snakker til de som skal integreres – som skal bli en del av en ny helhet, men det snakker også til de som utgjør helheten de andre skal innlemmes i. Sånt er fort gjort å glemme. Den siden av integrering er litt som en dugnad – alle snakker pent om det, men vi er ikke alle like ivrige til å delta.

Når ord blir forretning, så dukker det opp mange rare sammensetninger. ”Proaktiv” er et sånt eksempel. ”Proaktiv” betyr noe sånt som å være i forkant, løse problemene før de oppstår, på en måte. Men om man plukker litt i ordet, så ser man at ”pro” betyr ”for”, og da blir det jo ”FOR aktiv”. Det er i grunn ganske beskrivende for det ordet, når jeg tenker meg om. Man skal nemlig se seg for før man går over veien.

Det heter seg at pennen er mektigere enn sverdet. Om man er flink med ord, kan man sette mange vanskelige ord etter hverandre i en setning og få folk til å føle seg dumme, selv om de egentlig ikke er det. Eller man kan bruke ord for å skape avstand og peke på forskjeller. Du kan forsterke hat og frykt, få noen til å føle seg innenfor og andre utenfor.

Gode ordsmeder kan gjøre mye rart med ord. Det beste med ord er at de kan gjøre folk så glade. Små sammensetninger av gode, beskrivende ord kan forandre dagen til et menneske. Dagen kan snu fra helt håpløs, til ganske fin faktisk. Kanskje enda bedre.

I dag var det et lite menneske, omtrent en meter kortere enn meg, som ga meg et sånt ord. Og sakte men sikkert snudde dagen min fra å være ganske tung, til å bli sånn rimelig super. Det er jammen ikke verst. Så nå tenker jeg at det må være en fin ting å prioritere. Så denne er til deg fra meg, inspirert av en frittalende liten gutt jeg traff i dag: 

- Du er kul!
Bare så du vet det.