Blår i øya

Det er ikke ofte jeg blir skikkelig forbanna. Men nå kjenner jeg at det er sånn like rundt hjørnet. Regjeringen har nemlig nylig gått ut og erklært at de går bort fra løftet om økt lærertetthet i skolen. Løftet de ga foran stortingsvalget i 2009, om å innføre et maksantall elever per lærer. 

Jeg skal med en gang innrømme at jeg ikke er objektiv i denne saken. Jeg er både lærer selv, og jeg har barn som går på skole. Og som de fleste andre har jeg gått på skolen selv, så jeg har helt klart forutinntatte meninger. Det er derfor jeg blir så provosert.

Det som provoserer meg , kommer fra en fredelig, antagelig intetanende forsker fra NIFU, Vibeke Opheim. NIFU står for Norsk Institutt for studier av Informasjon, Forskning og Utdanning, og Opheim leder et forskningsprosjekt som ser på sammenhengen mellom ressurser og resultater i skolen. Hun sier dette til nrk.no, and I quote:

– I de analysene vi har gjort har vi ikke klart å påvise en direkte sammenheng mellom elevers prestasjoner og lærertettheten.

Opheim mener selvsagt godt. Hun er, som de fleste andre forskere, opptatt av nøyaktighet og sannferdighet. Man kan ikke hevde noe man ikke har dekning for basert på gyldig tallmateriale og nitidig forsking. Det Opheim muligens ikke ser, er at hennes ”inconclusive evidence” brukes som argument for det motsatte. Og dette er rimelig sentralt. Forskeren sier nemlig også:

– Vi vet ikke så mye om hva økt lærertetthet vil føre til.

Det Opheim egentlig sier, er altså at vi ikke har filla peiling på hva som vil skje om vi får flere lærere inn i et klasserom. Kanskje vil de begynne å krangle, kaste paier på hverandre, eller så vil bare én av dem jobbe, mens den andre sitter på facebook og skriver statusoppdateringer: ”Snoozer på jobb mens andre jobber – sleiplærersmilefjæs!” Alle helt sikkert valide muligheter. Vi kan i hvert fall ikke påstå sånn helt uten videre at flere lærere i et klasserom vil bety at flere elever får hjelp når de trenger det. Skulle tatt seg ut.

Kunnskapsministeren synes at dette er et glimrende argument til å gå bort fra løftet om økt lærertetthet. Minerva-journalist Jan Arild Snoen applauderer konklusjonen på Twitter. Han mener at det kun er tre mulige motiver for ønsket om et maksantall elever per lærer. I prioritert rekkefølge er dette enten: Økt forhandlingsmakt til lærerne – altså at lærerorganisasjonene vil bruke dette som pressmiddel til å forhandle seg fram til bedre lønn. Eller: At lærerne får et bedre arbeidsmiljø. Dette må selvsagt unngås for enhver pris, og kan vel umulig ha noe å si for elevenes læringsmiljø. Og endelig: Skape en bedre skole for elevene. Dette motivet slås i følge Snoen i hjel av de to foregående motivene. Catch 22, if you will. Vel, jeg kaller det svada.

Fri som jeg er fra objektivitetskrav, kan jeg fastslå at det som hevdes fra forskerfronten og Minerva-journalisten er meningsløst. Og det verste er at det brukes som argumenter for å frata våre barn muligheten til mer kontakt med læreren sin. Forskning har altså ikke klart å bevise at to lærere kan lære 30 elever mer enn bare én lærer kan. Men forskning har heller ikke bevist det motsatte. Likevel har vi politikere som glatt bruker dette som et argument for IKKE å bevilge midler til å ansette flere lærere i skolen. DET provoserer meg.

Til slutt et retorisk spørsmål. Når vi nå har bestemt oss for at antall elever per lærer IKKE har noe å si for elevenes læring, hva tror dere vil skje med klassestørrelsen da?