På nett

Jeg har en tendens til å rote vekk tida. Spesielt når jeg sitter foran dataskjermen, og surfer målløst rundt i den verdensvide webben. Jeg satte meg antagelig ned for å gjøre noe spesielt, men hva det var husker jeg ikke lenger. Og før jeg rekker å tenke at jeg kanskje burde slå av og gjøre noe annet – så har jeg glemt det også.

Det minner nok litt om avhengighet. Ta facebook for eksempel – som nå er så innarbeidet i hverdagen til mange av oss at vi skriver det med liten f. Facebook er vel egentlig ikke stort mer enn en interaktiv telefonkatalog, en klasseavis som stadig holder deg oppdatert på hvordan alle har det og hva de gjør, - alle du kjenner eller en gang har kjent. Mange er bare innom i ny og ne, men noen – åh – de tilbringer hele dagen der inne. Sjekker inn om morran med første statusoppdatering i sjutida – ”Havrefras til frokost. Trøtt nå.”, fortsetter på vei til jobb – ”Trikken en halvtime for sen! OMG! – sendt fra min iPhone”. Slik krydrer de dagen med små meldinger, legger ut bilder fra koselige sammenkomster, sjekker inn på hoteller og oppretter grupper som ”Vi som vil ha lavsyrejuicen til Nora tilbake”. De er der. Jeg ser dem nok, der jeg sitter halvapatisk foran skjermen.

Livet er ikke enkelt for en stakkar med tilbøyeligheter for avhengighet for PC-bruk. Teknologien har gjort oss online hele tiden. Det var en gang vi gikk i banken for å betale regninger. Nå gjør de fleste det via nettet. Vi handler på nettet som aldri før, ser film på nettet, spiller spill på nettet, leverer selvangivelsen på nettet, sjekker været på nettet, leser nyheter, treffer venner, - i det hele tatt. Det meste skjer på nettet. Det er liksom ikke bare å hoppe av. ”– Nei takk du, jeg har slutta med internett.” Akkurat, ja.

Visste du at det nå er forbudt å betale med kontanter når noe koster over 10 000 kroner? Kontanter er for alvor på vei ut. Finansministeren vår vil kutte ut tusenlappen, for han mener at store sedler er overflødige. Og Sigbjørn Johnsen slår meg ikke som den som forhaster seg med noe som helst, så da er vel kontanter rimelig avlegs. Nå er jo til og med bomringen elektronisk. Og man kan forhåndsbetale – jepp – på nett.

Her i vinter kom nyheten om at Norge var tom for ved! Tenk det! Norge med åsrygg opp og åsrygg ned tettpakket med skog. Tom for ved! Ja, trærne har vi fortsatt altså. Men denne gangen var det altså ingen som hugget dem ned. Men det skjønner man jo. Selv sitter jeg godt og varmt med et lett sus fra varmepumpa på veggen konstant i ørene. Populært har det blitt, å ha varmepumpe. Og om jeg vil vite hvor mye strøm jeg har brukt, så sjekker jeg det på nettet.

Man skal jo være glad for teknologiens framskritt. El-bilen er på frammarsj, og det er jo gode nyheter for miljøet. Tror jammen det går an å bestille en sånn en på nett også. Det er visst ventelister, men om du har penger nok i banken så ordner det seg nok. Bare husk at du ikke kan betale med tusenlapper. Best å ta det over nett.

Så jeg blir her foran skjermen en stund til, mens facebookjaget fortsetter. Om jeg vil ta en IQ-test? Om jeg vil være med i gruppa ”Vi som mener Dahls Julebrus er best”? Av og til lurer jeg på hvordan det ville vært om strømmen gikk – for alltid. Katastrofe, ja.

Men kanskje, bare bittelitt – befriende?

Frihet og smøreost

Smøreost er farlig. Visste du det? Den uskyldige, litt motbydelige hvite massen med små skinkeklumper som setter seg litt fast i ganen når du spiser det, og som aldri helt smaker verken ost eller noe annet – er rett og slett en sikkerhetsrisiko. Livsfarlig smøreost. Tenk det.

Husker du filmen Braveheart, hvor Mel Gibson spiller den skotske helten som i slutten av filmen blir henretta? Akkurat idet de drar innvollene ut av ham, så roper han ut et siste triumferende ”FREEDOOOOM!”. Frihet.

Frihet er en verdi som vi holder høyt i vår demokratiske del av verden. Friheten til å velge – alt fra noe så enkelt som hva slags pålegg vi vil ha på knekkebrødet, eller til å velge hvem som skal ta de viktige avgjørelsene i landet vårt.

Jeg valgte smøreost. Ikke det at jeg er spesielt glad i smøreost, men akkurat denne dagen var det praktisk og greit å velge smøreost til knekkebrødet som jeg skulle spise sammen med ungene til frokost på flyplassen, på vei til feriemålet vårt i sommer. Men det jeg hadde glemt var at sånt får man ikke lov til å ha med seg på flyet lenger. Smøreost er nemlig en potensiell trussel mot vår egen sikkerhet.  

Nå har jeg opplevd mye rart i sikkerhetskontrollen på flyplasser de siste syv-åtte årene. En gang ble vi stoppa ikke mindre enn to ganger på vei fra Ålesund til Tromsø fordi guttungen hadde med seg en skihopper i sekken. Altså ikke Bjørn Einar Romøren eller Anette Sagen, men en liten plastfigur. Visstnok var det skia som slo ut på røntgenapparatet. De så litt ut som en kniv, ble det sagt. Det vil si, en kniv med mer enn 6 cm langt knivblad som kan låses. For de andre knivene, de er fortsatt lov. Så lenge du lover å ikke drepe noen med den, eller true med å gjøre det. Det er fortsatt ikke lov. Bare så det er klart altså.

Det er i det hele tatt ikke lov til å ha med så mye lenger. De har ganske omfattende lister over hva det er du ikke har lov til å ta med deg gjennom sikkerhetskontrollen. Mye av det som står der er til salgs i butikkene du finner mellom sikkerhetskontrollen og flyet riktig nok, men det er prinsippet som er viktig her.

Skal man ut å fly så er sikkerhet viktig, det er klart. Man er tross alt innelåst i en metallboks som befinner seg over 10 000 meter oppe i lufta på tross og på grunn av en rekke fysiske lover. De samme fysiske lovene gjør det innmari vanskelig å gå av underveis, eller å få motorstopp uten relativt dramatiske konsekvenser. Så det er vel naturlig at man er opptatt av sikkerhet.

Jeg putta smøreosten i en dertil egnet gjennomsiktig pose, som instruksen sier at man skal gjøre med alle mer eller mindre flytende substanser som skal med på tur. Det er i grunnen en fascinerende ny opplevelse å se hva folk har med seg i disse posene. Her er det alt fra linsevann til rynkekrem og andre mer oppsiktsvekkende kremer og smøremidler. Noen forsøker av og til å ta med seg en flaske vann også, men det er ikke lov. Halvlitersflasker med vann eller annen drikke er for stor til å komme gjennom kontrollen. Og det samme gjaldt visst min smøreost. Du skjønner – det STÅR jo smøreost på tuben, men hvem kan egentlig vite om det er smøreost som er INNI tuben? Det kan jo være sånne ”plastic explosives”, som man ser på film. Og ikke hjelper det å smake på innholdet heller – for gudene vet – kanskje smaker smøreost og C4 akkurat likedan. Akkurat det hadde ikke forundra meg.

Det kunne jo også vært artig å slå en liten kommentar om pålegget, at noe så smakløst kan vel neppe være særlig eksplosivt. Men det er lite lurt å snakke høyt om bomber i sikkerhetskontrollen. Det har andre erfart. Da vanker det bøter og fengselstraff, og man kan se langt etter ferieturen. Fascinerende egentlig. Her skal vi beskytte oss mot terrorister, og jeg står her i køen og kjenner at jeg er redd for å bli tatt for noe, enda jeg vet at jeg ikke har noe å bli tatt for. Redd for å si noe galt, så jeg blir lagt i bakken av et par muskuløse karer med vekteruniformer og sammenvokste øyenbryn.

Men man må kanskje finne seg i det, skal man beskytte friheten vår. Daglig kastes det kilovis med mulig sprengstoff eller giftstoffer, kamuflert som smøreost og vannflasker, kremtuber og hårgele på norske flyplasser. Det underlige er at de kastes rett i søpla. Jeg hadde i det minste forventa en aldri så liten ”bomb squad” med skuddsikker vest og sveisehjelm og svære asbesthansker som forsiktig fiska smøreosten ut av posen, senka den ned i en blyboks for senere destruering på et sikkert sted med pansrede vegger. Men neida. Tuben ble kasta i samme boks som en livsfarlig flaske Farris, en skummel aftershave og et par bokser med terror-postei. Vel. Man får vel anta at renholdspersonellet på Gardermoen får et solid risikotillegg når de tømmer søpla.

Med smøreosten trygt plassert i søppelbøtta var vi igjen frie og klare for flytur. Og jeg tenkte for meg selv på hva som kunne hendt om jeg forsøkte å snike meg forbi sikkerhetskontrollen med pålegget mitt. Sist noen gjorde det, ble han fanget opp av et av de mange overvåkningskameraene på flyplassen, og hele flyplassen ble evakuert og midlertidig stengt. En australsk flykaptein handlet resolutt for noen år siden etter at en mann ved navn BOB hadde skrevet navnet sitt på en spypose om bord i flyet. Han tverrvendte flyet og returnerte til flyplassen. BOB kunne nemlig stå for Bomb On Board. Han ble siden berømmet av statsministeren for sin handlekraft, og statsministeren slo fast at de skulle gjøre alt for å finne ut hvem som hadde gjort dette. Like greit å ikke hete Bob i Australia med andre ord.

Men vi har jo friheten vår likevel. Så lenge vi tåler dette, så kan vi fortsatt dra hvor vi vil når vi vil og gjøre hva vi vil. I England har de sågar fått et system som hetter CCTV, hvor vektere sitter på et kontor et sted langt unna i et rom med masse tv-skjermer og overvåker bysentrum via kameraer. Det som er spennende er at ved å trykke på en knapp, kan vekteren snakke til folk som gjør ulovlige ting. ”Kan herren i blå jakke vennligst plukke opp sjokoladepapiret og legge det i søppelkassen?” Det er noe herlig skolegårdaktig over det hele, ikke sant. Storebror ser deg. ” Hei! Du med rød kæps ved busstoppet. Slutt å klø deg der!” Sånn kan man jo overvåke store områder med relativt få personer, og kan gripe inn – i hvert fall med en myndig stemme: ” Du med turbanen! Du glemte ryggsekken din!” Man blir kanskje tryggere, og friere av sånt?

Freeedooom. Ropte Mel Gibson mens de lagde hakkemat av tarmene hans. Jeg kom til å tenke på en gammel sang fra oppveksten min. En som du ikke hører så ofte lenger. Den går sånn: ”Freeee. Freeee. Free-free-free – nelson man-de-laaa”. Nelson Mandela er nittitre år i år. Jeg lurer på hvor fri han føler seg når han blir fratatt smøreosten på flyplassen. Han tenker kanskje at sånt er nødvendig for at vi skal være trygge og frie. Sikkerheten er tross alt viktig. Så får det heller være om vi mistenker hverandre, og går rundt og er redde for det meste av tiden – enten for å bli tatt for noe vi ikke mente å gjøre galt – eller for terrorister som står og lurer på hvert et gatehjørne med en tube smøreost. Friheten må beskyttes – for enhver pris.

Neste år tror jeg at jeg drar på campingtur til Sverige. Dit får man fortsatt ta med seg smøreost, tror jeg. Jeg tror jammen de selger smøreost der også. Uten terror-smak.