Jeg leser ikke Se og Hør. Lenger. Ikke en gang på tannlegekontor eller andre venterom. Det har ikke med prinsipp å gjøre, eller en dypfølt overbevisning om at fotografer med telelinser i ripsbuskene til Tone Damli Aaberge egentlig ikke har noe der å gjøre. Selv om jeg gjerne skulle sagt at det var derfor. Men det er ikke det. Det er langt mer basalt enn som så. Jeg trenger ikke lese Se og Hør lenger – jeg er godt forsynt med sladder. Stappmett, faktisk.
Jeg er vel som de fleste andre lesere av nettnyheter. Jeg klikker meg inn på det som fanger oppmerksomheten. Viktige nyheter – som diktatormannefallet i Midtøsten, naturkatastrofer, lønnsforhandlinger og renteutvikling – passeres med overfladisk interesse. Visst er jeg oppdatert, men det er sjelden jeg orker å gå i dybden. Jeg tror egentlig jeg er litt overstimulert. Nyhetsmett. Det skjer ting hele tiden. Eller – egentlig gjør det jo ikke det. Det skjer ikke mer i dag enn det gjorde i 1995. Men forskjellen er at nå skal alt fortelles, formidles og males med brede penselstrøk over det digitale lerretet. Samme hvor viktig eller mindre viktig det er.
I 1995 hørte jeg på nyhetene på radio for å få de siste oppdateringene. Var det noe ekstra viktig, kom det gjerne en ekstrasending på tv. Ellers var det ikke noe som ikke kunne vente i tidsrommet mellom morgenavisa og tv-nyhetene om kvelden. Nå er det ikke sånn lenger. Nå er nyhetene der hele tiden, over alt. Problemet er at det er ikke blitt mer å fortelle, bare mye mer plass og tid til å fortelle det på. Vi har fått en nyhetsinflasjon.
Det er litt som følelsen når man sitter på siste indre ved julemiddagsbordet og har presset ned den litt vågale tredjeporsjonen akkurat idet mor setter fram desserten. Har vi plass til litt til? Ja takk, så lenge det er lett og søtt og akkurat passe kvalmende.
Så jeg klikker meg inn på artikler for å lese mer om glamourmodellen som døde på operasjonsbordet da hun skulle oppgraderes fra E-cup til F-cup, for å få vite alt om ringvirkningene av rumpa til Pippa Middleton, - eller for å lese mer om hva Stoltenberg EGENTLIG sa til Kongen så han ble lei seg og ikke fikk dele ut Krigskorset. Det er ikke noe jeg er stolt av. Og hvert klikk registreres omhyggelig i statistikker som utregner annonsekroner og legger grunnlaget for hvilke nyheter vi får lese neste gang. For det handler om å gi folk det vi vil ha.
Egentlig skulle jeg gjerne sett at mediene hadde mindre plass til sladder og tullenytt. At de ikke prioriterte dette så høyt. At kjendiser, skandalevideoer og slanketips ble viet litt mindre oppmerksomhet. Ikke for å gi plass til viktigere nyheter. Bare for å gi plass. Litt luft. Litt mellomrom mellom porsjonene. Så kunne kanskje redaktørene få tid til å tenke over hva de presenterer, og hvorfor. Og journalistene kunne få tid til å snakke med i hvert fall to kilder før de måtte publisere noe. Så kunne krigstypene få handle om nettopp krig, og ikke hvor Petter Stordalen strør potetmelet. Og så kunne vi få tid til å tenke over hva vi har lest, før vi leser noe annet.
I sin iver etter å forsyne oss, har stadig flere nettaviser startet opp slankeklubber med kostholdstips og motivasjonsråd. Jeg hadde heller sett at de kunne satt oss på en sladder-diett. Med skikkelige nyheter til frokost, middag og kvelds, og bare litt sladder til dessert.
Og ingen småspising mellom måltidene.
