Dagene etter

- Nå vil jeg ikke vite mer. Nå vil jeg være glad. 

Ei lita jente sa dette til meg, etter at de grusomme nyhetene om terrorangrepets detaljer hadde fylt tv-ruta, avisene, nettet og samtalene våre i en hel uke.

Det er ikke enkelt å vende tilbake til en ”normal” hverdag etter en slik hendelse.  Når er det greit å være glad igjen? Når er det ok å fortelle om helt vanlige ting i livet, og glede seg over dem?

Noen av mine nettvenner har diskutert dette i sosiale medier de siste dagene. Blant diskusjoner om gjerningsmannen bør bures inne for all framtid eller henrettes, om politiet kom for sent eller ikke, om hjerteskjærende historier fra regjeringskvartalet og Utøya – så har det sneket seg inn noen diskusjoner om nettopp dette. Når går livet videre?

Verden er ulik for oss alle, vi er berørt i forskjellig grad, og vi har veldig ulike veier å gå for å vende tilbake til hverdagen. For livet går videre, selv etter en så altoppslukende tragedie som dette.

Mine nettvenner har forskjellige oppfatninger. Noen mener at når TV2 sender ”Jakten på kjærligheten” på mandag kveld, så er det for tidlig. Noen mener at andre venners statusoppdateringer om fest og moro ikke passer seg bare en uke etter at 77 mennesker mistet livet i denne tragedien. Vi veier våre ord på gullskål, og lister oss fram blant hverandre i frykt for å støte eller såre noen. Vi har aldri vært så politisk korrekte.

Samme dag som terrorangrepet vi for alltid vil huske, stod Jens Stoltenberg foran oss og sa at vi skal svare dette angrepet med mer åpenhet og mer demokrati. Og Norge har svart med samhold, med kjærlighet og omtanke. Vi har vist oss som et fredelig folk og våre markeringer med blomster, fakler og hjerter har samlet hundretusener av mennesker og har rørt og imponert en hel verden.

Men klarer vi steget videre?

Umiddelbart etter at bomben sprengtes utenfor regjeringsbygget fredag 22. juli klokka 15:22, ble angrepet tilskrevet muslimske terrorgrupper, Al-Qaida-sympatisører. Kort tid etter ble norske muslimer trakassert på åpen gate. Men gjerningsmannen skulle vise seg å være en ”etnisk norsk nordmann”, en mann med det flerkulturelle Norge som sin fiende.

Altså en norsk terrorist.

Hvordan påvirker dette vårt syn på terrorisme? Vil det gjøre oss flinkere til å skille mellom religion og menneske? Mellom hudfarge og handling? Vil vi bli tryggere på hverandre, mindre skeptisk til ”våre nye landsmenn”? Og tenker vi over at vi alle – uansett kultur, religion eller politisk bakgrunn – er terrorens ofre?

I dagene som kommer, i livet videre – er det dette som krever mest av oss. Å finne tilbake til hverdagen betyr ikke at vi skal fortsette som før, som om ingenting har hendt. Vi må være flinkere til å se likheter og respektere forskjeller. Tolke i beste mening, heller enn det motsatte. Vi må slutte å lete etter fienden i religion og kultur. Oppdage at integrering er et felles ansvar, også ditt. Hilse på naboen, smile til kassadamen. De små tegnene på omsorg og fellesskap som bringer oss nærmere hverandre. Som lar livet gå videre, også etter dette.

En overlevende fra Utøya skriver i et brev til gjerningsmannen:
”Vi bekjemper det onde med det gode. Og vi vinner.”

Så ja. Det er lov til å være glad igjen.