 |
| - New years-fårsett? Fårsett og fårsett og fårsett som før. |
- Alt var mye bedre under krigen, synger Ole Paus, alt var
bedre før. Og jammen har han ikke litt rett også, midt i karikaturen av den
aldrende nordmannen som ser tilbake på sitt levde liv og konkluderer med at den
tiden som er gått, var den beste.
Det er kanskje ikke så merkelig, når man tenker etter.
Vinteren for eksempel, var så mye mer vinter før. Det var kaldere, mer snø,
snøen var krammere, snømennene flottere, og hoppbakkene vi lagde var mye brattere, hoppene var større, og vi fløy langt av
gårde – mye lenger enn de gjør nå for tida. Om de gidder å bygge en hoppbakke i
det hele tatt da.
Våren var flottere også – den var grønn og varm, knoppene
spratt omtrent så du kunne høre dem, og de første hestehovene brøyt seg gjennom
skaresnøen mye tidligere enn de gjør nå. Den varte lenger også – våren som var.
Vi kunne gå i evigheter å glede oss til sommeren, mens gresset ble stadig
grønnere, og trekronene bladrike svaiet i takt med vårens vinder. Det var tida
da sykkelen ble funnet fram fra garasjen, vasket og smurt opp – det var tida
for sykkelløp i gatene. Det var tida for strikkhopping (Nei, ikke fra broer
tenk. Den andre typen.) - og paradis tegna med kritt på asfalten. Dagene når
jakka ble stadig varmere, og snart ble hengende igjen på knaggen når vi
forsvant ut døra om morgenen. Når jentene kom til syne igjen etter å ha vært
bortgjemt bak luer og skjerf og vinterjakker, og våren bruste i blodet.
Og sommeren da. Sommeren! Ingen sommere har vel vært varmere
og mer solrike, og mer full av latter og glede enn de vi hadde før. Den
sommeren da du ble så brun som du aldri har vært – verken før eller siden.
Sommeren da ferien syntes å vare for evig, men likevel bare i et glimt – et glimt
av lepper som smakte solkrem og saltvann. Lyden av fjerne måkeskrik og
bølgeskvulp, og svabergets harde kjærtegn langs ryggen. Sommernatta som aldri
tok slutt, som man ikke kunne sove bort.
Og høsten - Men hallo,
tenker du kanskje. Vi er da ikke helt
fortapt i fortida, heller. Vi er også opptatt av framtida. Spesielt når året
ebber ut og vi ser tilbake på året som gikk, og tenker framover på året som
kommer. Vi liker å tenke at det beste i livet fortsatt ligger foran oss. At de
drømmene vi drømte i året som gikk, de målene vi ikke klarte å nå i tida vi har
lagt bak oss – de er det fortsatt mulig å nå i året som kommer. Vi er ikke bare
flinke til å verdsette fortida – vi er flinke til å tenke framover også.
”I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg”,
skrev Jakob Sande. ”I morgon, i morgon, men ikkje i dag”, skrev Josef Larsen. ”The
sun will come out tomorrow”, sang foreldreløse Annie, og Alf Prøysen lovet oss
blanke ark og fargestifter til, i morgen.
Jeg har en plan for meg selv. Jeg skal slutte å tenke så mye
på det som var, og ikke bekymre meg så mye for det som kommer. Mitt fokus skal
være på dagen i dag. Mitt beste år skal ikke være året som var, eller året som
kommer. Det skal være året som er.
Jeg skal leve NÅ. Og jeg skal begynne allerede i morgen.
Trur eg.
