Å forbanne mørket

For en drøy måned siden, skjedde det noe spesielt på Twitter og Facebook. En 30 minutter lang film ble i løpet av få timer delt og sett av millioner. Filmen er laget av en organisasjon som kaller seg Invisible Children, og den handler om krigsforbryteren Joseph Kony.

- I nesten et kvart århundre har Joseph Kony og Herrens motstandsarmé (LRA) kidnappet barn og tvunget dem til å terrorisere sivilbefolkningen. Ofte har de tvunget barn til å gå til sine egne landsbyer, brenne husene og være med på å drepe egne foreldre, nettopp for å si at: nå har du ingenting, du har bare oss.

Dette forteller Jan Egeland, direktør i Human Rights Watch og tidligere FN-observatør, i et intervju med Nettavisen.

Det antas at LRA har kidnappet mer enn
30 000 barn. Hvor mange de har drept og lemlestet er uklart. Mellom september 2008 og juli i fjor drepte Konys gerilja over 2300 mennesker, bortførte mer enn 3000 barn, og sendte mer enn 400 000 mennesker på flukt fra sine hjem. Konys barnesoldater var da ikke mer enn noen hundre i tallet.

Invisible Children har vokst fram fra engasjementet til en liten gruppe mennesker som fikk høre historien direkte fra barna selv. Siden 2003 har de jobbet for å få verdens oppmerksomhet. I mars i år lyktes de over all forventning. I skrivende stund har mer enn 87 millioner sett filmen Kony 2012 på Youtube. Filmen forteller historien om Kony, og oppfordrer deg til å bidra på ulike måter til å gjøre Joseph Kony berømt. En oppmerksomhet som kan bidra til at mannen blir arrestert, og LRA blir stoppet.

Etter at filmen tok av på sosiale medier, fikk den mye omtale i redaksjonelle medier. Og kort tid etter kom kritikken: Filmen var unyansert propaganda. Kony var ikke lenger i Uganda. LRA var ikke lenger en trussel. Informasjonen var villedende. Invisible Children brukte for mye av pengene sine på administrasjon. Kritikerne var mange, og noen profilerte. På Facebook ble det laget grupper som ville stoppe initiativet fra Invisible Children. Organisasjonen besvarte kritikken, men vant ikke fram i kampen om nettspaltene. Momentumet var borte, og engasjementet som hadde gått som et hurtigtog gjennom sosiale medier, bremset opp og bleknet bort.

Det er rart hvordan man fra et øyeblikk til et annet kan føle seg vekket til noe viktig, kjenne hendene gripe om en håndfast mulighet til å påvirke, for i neste øyeblikk føle seg litt fortumlet og naiv. Det er en dum følelse. Kynismen som så lett får feste i oss, er kanskje vår tids verste fiende. Hvorfor er det så lett å kritisere? Hvorfor er vi så ivrige til å rive ned noe andre har jobbet så hardt for å bygge opp?

Det skal selvsagt være rom for kritiske spørsmål. Men vi har råd til å være litt godtroende innimellom, for vi er altfor flinke til å miste troen på oss selv. Kony 2012 vekket noe i oss som ønsket å våkne. Og i et sånt øyeblikk har du et valg. Du kan velge å ikke tro. Du kan være den som oppfordrer andre til å ikke tro. Eller du kan la dine hender løfte sammen med millioner andre, og vise verden at tro fortsatt kan flytte fjell.

20. April oppfordrer Invisible Children alle til å bidra i en verdensomspennende dugnadsaksjon, som igjen skal sette fokus på krigsforbryteren Kony. Og kanskje viktigst av alt – avsløre bløffen kynismen har solgt oss så lenge – at det JEG gjør ikke betyr noe. For jeg tror det betyr noe. Og derfor skriver jeg om det.  

Hva med deg?