Markedsføring av et manifest

I dagene som fulgte terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i sommer, ble det spekulert mye i motiver og reaksjoner. Det ble ganske tidlig klart at gjerningsmannens motivasjon var å markedsføre sitt budskap, sitt manifest – gjennom kynisk og brutal henrettelse av uskyldige mennesker. I aviser, blogger og nyhetssendinger ba pårørende og overlevende om at denne mannen ikke måtte få den oppmerksomheten han ønsket og drepte for. Aksjonsgrupper på Facebook tok til orde for lukkede fengslingsmøter, og flere av de pårørende ba om at mannen ikke skulle nevnes ved navn.

Man kan mene mye om dette. Redaktører landet over grep ganske tidlig til ord som ”offentlighetens interesse”, ”ytringsfrihet” og ”den frie presse”.  Likevel, det var skjønn enighet om å vise varsomhet og hensyn til de pårørende og overlevende. Saken skulle omtales med forsiktighet og respekt.

Det er nå to måneder siden ugjerningen, og status er ganske nedslående. Et kjapt Google-søk viser at gjerningsmannens navn har over 23 millioner treff. Til sammenlikning har Jens Stoltenberg 11 millioner, og Utøya 9, 5 millioner. Adolf Hitler har 25 millioner treff.

Det er mulig jeg ikke kan så mye om søkemotorer, og at sammenlikningene ikke holder vann. Men jeg tror likevel vi med rette kan konkludere med at varsomhet, hensyn og respekt ikke har vært i førersetet i norske redaksjoner de siste to månedene.

Ta noen eksempler. ”Lacoste ber Breivik droppe genseren”, en av flere saker fra Dagbladet som omhandler morderens forhold til klesmerket Lacoste. ”Breivik får se DVD-filmer på cella”, en av flere VG-saker som omhandler hva drapsmannen får og ikke får av privilegier under fengselsoppholdet. Denne forteller oss også hvilke TV-serier han liker best.

Bilder av gjerningsmannen har florert i norsk presse de siste to månedene. Ansiktet hans har vært på forsiden på våre største aviser mange ganger, og utallige nettartikler har benyttet de samme bildene fra gjerningsmannens egen Facebook-profil og medienes egne bilder av ham på vei til fengslingsmøte.

En av bistandsadvokatene til de pårørende, Endre Skjelbred Refsdal, sier dette om pressedekningen: - I forhold til de presseetiske vurderingene i Vær Varsom-plakaten mener vi den massive dekningen han er gitt er en belastning. Flere av de etterlatte og berørte opplever at avisene på mange måter går gjerningsmannens ærend, som «nyttige idioter» for hans selveksponeringsprosjekt.

(Aftenposten, 02.09.2011)

Til dette svarer redaktørene at 22. juli var en dramatisk hendelse som berører hele Norge, og at det er et stort behov for informasjon. Det er det ingen tvil om. Vi er alle berørte, og vi vil alle vite. Men trenger vi å vite at han bruker røde Lacoste-gensere? Trenger vi å få vite hva han gjør på cella, hvilke TV-serier han liker?

Norsk presse har frihet, men også ansvar. I sin jakt på å være først og selge mest, eller få flest seere - må de holde tunga rett i munnen. Allerede har de klart å skape kjendiser av mennesker dømt for trippeldrap på Orderud gård, og politimordere og ranere i NOKAS-saken.

Pressen er flink til å kritisere, men ikke like flink til å ta kritikk. De jakter i flokk, men redaktørene nekter å ta ansvar for den kollektive effekten av deres redaksjonelle valg. Skal pressen kunne opprettholde sitt ansvar og rolle som samfunnets vaktbikkje, må den kjenne verdien av å gå foran som et godt eksempel. Ved å være kritisk til egne valg i forkant av publiseringen, heller enn å bortforklare i etterkant.

Å gjemme seg bak ytringsfriheten holder ikke lenger.