Hvem skal du bli når du blir stor?

- Jeg skal kanskje også bli lege når jeg blir stor, sa jenta mi til legevaktslegen. Han var opptatt med å surre en bandasje rundt min sønns ankel, så han la nok ikke merke til hva hun sa.

Men jeg har lagt merke til min datters interesse for medisinfaget, og det begynte ikke med storebrorens sparksykkel-ulykke. Hun kjøpte seg nylig et doktor-spill til DS’en sin. Den håndholdte spillmaskina har vært lite brukt det siste året, men da hun fant dette spillet i en bruktbutikk, ble den veldig populær igjen. 

Nå gipser hun brukne armer, og stiller diagnoser i øst og vest. Jeg mener å ha observert at venninnene hennes også blir utsatt for en og annen helseundersøkelse.

Dattera mi er ei veldig omsorgsfull jente, og det er jo en viktig egenskap for en lege. Men så langt har hun hatt planer om å jobbe i skobutikk, bli klesdesigner, danser og popstjerne. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Så det kan jo hende hun ombestemmer seg igjen. Det viktigste er at jeg tar hennes drømmer på alvor. Skal hun tro på at hun kan nå dem – samme hva de blir – så trenger hun den støtten. Men hun trenger også bekreftelsen på at den hun er ikke defineres av hva hun velger å jobbe med.

For vi ER jo ikke jobben vår, selv om det kan virke sånn. At jobben er det viktigste vi har. Budskapet kommer fra foreldre, venner, film og aviser, gjennom en jevn strøm av signaler fra samfunnet rundt oss – at jobben vi velger er en viktig del av hvem vi er.

Vi lever i en verden som idoliserer det arbeidende mennesket. Hva du jobber med skal langt på vei forklare hvem du er. Møter du noen du aldri har møtt før, det være seg i et femtiårslag, et julebord eller på dugnad i barnehagen – så kommer spørsmålet ganske tidlig: Hva jobber du med? For jobben er viktig for oss. Vi definerer oss selv i stor grad gjennom hva vi gjør av arbeid, og derfor definerer vi også andre på samme måte.

Men er det egentlig riktig? Kanskje var det nærmere sannheten før, i en tid da man tok én jobb og ble i den til man gikk av med pensjon. Men stemmer det i dag? Når du tenker på hva du jobber med, og hvem du er – henger disse fortsatt like tett sammen? Selv har jeg bytta jobb mange ganger, og jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg at en jobb er en jobb samme hvor spennende den er. Det viktigste er å gjøre noe man liker, sier noen. Det viktigste er å ha tid til familien, sier andre. Det viktigste er å gjøre noe man kan være stolt av, mener noen. Man skal være glad man HAR en jobb, mener andre.

Det er ikke lett å vite hva man skal bli når man ”blir stor”. Om veslejenta vil bli lege eller skoselger eller noe helt annet,  det har hun heldigvis fortsatt god tid på å finne ut . Hvis hun underveis finner ut at hun vil bytte, så er det også helt greit. Det viktigste, sier jeg til henne, det er at du vet HVEM du er. Hvem du er påvirkes av valgene du tar, hvem du velger å være for andre, og hvem du er for deg selv. Å være den du vil være – uansett hvilken jobb du gjør. Å stå for det du tror på. Det er ikke så enkelt.

Men det er noe å være stolt av.

Viktige ord

- Dette må vi prioritere! Dette har høyeste prioritet. Sett det på toppen av prioriteringslista! 

Hørt det før? Både på jobben og hjemme er dette en ikke uvanlig replikk. Politikere bruker også begrepet flittig.

- Vi må prioritere god eldreomsorg, et godt utdanningstilbud, ivareta næringslivets interesser, tilrettelegge for nyetablering og sørge for god infrastruktur.  

 I disse lønnsforhandlingstider er dette ordet så ofte brukt at det er nesten så man glemmer hva det egentlig betyr. Å prioritere handler nemlig om å sette en ting foran noe annet. Det er faktisk vanskeligere enn man tror. Det er veldig sjelden at den som ber deg om å prioritere noe, sier noe om hva du må velge BORT.

Ord er finurlige sånn. Når man jobber en del med ord som jeg har gjort, får man av og til en liten ut-av-språket-opplevelse, om man kan si det sånn. Det kan være en interessant øvelse å tre tilbake og betrakte ordene sånn litt på avstand. Ta ”selvstendig”, for eksempel. Mange stillingsannonser vektlegger at søkeren må være i stand til å arbeide selvstendig. Men hva betyr det egentlig? At man klarer å ta avgjørelser på egen hånd? Ja visst. Men ofte betyr det at du må be om tillatelser og godkjenning likevel. Det er nok fordi ”delegering” også er et vanskelig ord.

”Integrering” er et sånt ord. Et sånt ord som man er opptatt av i politikken, for eksempel. Å integrere betyr å ”innlemme i en helhet”. Integrering er en prioritering, skal man tro politikerne. Jeg synes integrering er et spennende ord. Spennende fordi det snakker i flere retninger. Det snakker til de som skal integreres – som skal bli en del av en ny helhet, men det snakker også til de som utgjør helheten de andre skal innlemmes i. Sånt er fort gjort å glemme. Den siden av integrering er litt som en dugnad – alle snakker pent om det, men vi er ikke alle like ivrige til å delta.

Når ord blir forretning, så dukker det opp mange rare sammensetninger. ”Proaktiv” er et sånt eksempel. ”Proaktiv” betyr noe sånt som å være i forkant, løse problemene før de oppstår, på en måte. Men om man plukker litt i ordet, så ser man at ”pro” betyr ”for”, og da blir det jo ”FOR aktiv”. Det er i grunn ganske beskrivende for det ordet, når jeg tenker meg om. Man skal nemlig se seg for før man går over veien.

Det heter seg at pennen er mektigere enn sverdet. Om man er flink med ord, kan man sette mange vanskelige ord etter hverandre i en setning og få folk til å føle seg dumme, selv om de egentlig ikke er det. Eller man kan bruke ord for å skape avstand og peke på forskjeller. Du kan forsterke hat og frykt, få noen til å føle seg innenfor og andre utenfor.

Gode ordsmeder kan gjøre mye rart med ord. Det beste med ord er at de kan gjøre folk så glade. Små sammensetninger av gode, beskrivende ord kan forandre dagen til et menneske. Dagen kan snu fra helt håpløs, til ganske fin faktisk. Kanskje enda bedre.

I dag var det et lite menneske, omtrent en meter kortere enn meg, som ga meg et sånt ord. Og sakte men sikkert snudde dagen min fra å være ganske tung, til å bli sånn rimelig super. Det er jammen ikke verst. Så nå tenker jeg at det må være en fin ting å prioritere. Så denne er til deg fra meg, inspirert av en frittalende liten gutt jeg traff i dag: 

- Du er kul!

Bare så du vet det.

Å forbanne mørket

For en drøy måned siden, skjedde det noe spesielt på Twitter og Facebook. En 30 minutter lang film ble i løpet av få timer delt og sett av millioner. Filmen er laget av en organisasjon som kaller seg Invisible Children, og den handler om krigsforbryteren Joseph Kony.

- I nesten et kvart århundre har Joseph Kony og Herrens motstandsarmé (LRA) kidnappet barn og tvunget dem til å terrorisere sivilbefolkningen. Ofte har de tvunget barn til å gå til sine egne landsbyer, brenne husene og være med på å drepe egne foreldre, nettopp for å si at: nå har du ingenting, du har bare oss.

Dette forteller Jan Egeland, direktør i Human Rights Watch og tidligere FN-observatør, i et intervju med Nettavisen.

Det antas at LRA har kidnappet mer enn
30 000 barn. Hvor mange de har drept og lemlestet er uklart. Mellom september 2008 og juli i fjor drepte Konys gerilja over 2300 mennesker, bortførte mer enn 3000 barn, og sendte mer enn 400 000 mennesker på flukt fra sine hjem. Konys barnesoldater var da ikke mer enn noen hundre i tallet.

Invisible Children har vokst fram fra engasjementet til en liten gruppe mennesker som fikk høre historien direkte fra barna selv. Siden 2003 har de jobbet for å få verdens oppmerksomhet. I mars i år lyktes de over all forventning. I skrivende stund har mer enn 87 millioner sett filmen Kony 2012 på Youtube. Filmen forteller historien om Kony, og oppfordrer deg til å bidra på ulike måter til å gjøre Joseph Kony berømt. En oppmerksomhet som kan bidra til at mannen blir arrestert, og LRA blir stoppet.

Etter at filmen tok av på sosiale medier, fikk den mye omtale i redaksjonelle medier. Og kort tid etter kom kritikken: Filmen var unyansert propaganda. Kony var ikke lenger i Uganda. LRA var ikke lenger en trussel. Informasjonen var villedende. Invisible Children brukte for mye av pengene sine på administrasjon. Kritikerne var mange, og noen profilerte. På Facebook ble det laget grupper som ville stoppe initiativet fra Invisible Children. Organisasjonen besvarte kritikken, men vant ikke fram i kampen om nettspaltene. Momentumet var borte, og engasjementet som hadde gått som et hurtigtog gjennom sosiale medier, bremset opp og bleknet bort.

Det er rart hvordan man fra et øyeblikk til et annet kan føle seg vekket til noe viktig, kjenne hendene gripe om en håndfast mulighet til å påvirke, for i neste øyeblikk føle seg litt fortumlet og naiv. Det er en dum følelse. Kynismen som så lett får feste i oss, er kanskje vår tids verste fiende. Hvorfor er det så lett å kritisere? Hvorfor er vi så ivrige til å rive ned noe andre har jobbet så hardt for å bygge opp?

Det skal selvsagt være rom for kritiske spørsmål. Men vi har råd til å være litt godtroende innimellom, for vi er altfor flinke til å miste troen på oss selv. Kony 2012 vekket noe i oss som ønsket å våkne. Og i et sånt øyeblikk har du et valg. Du kan velge å ikke tro. Du kan være den som oppfordrer andre til å ikke tro. Eller du kan la dine hender løfte sammen med millioner andre, og vise verden at tro fortsatt kan flytte fjell.

20. April oppfordrer Invisible Children alle til å bidra i en verdensomspennende dugnadsaksjon, som igjen skal sette fokus på krigsforbryteren Kony. Og kanskje viktigst av alt – avsløre bløffen kynismen har solgt oss så lenge – at det JEG gjør ikke betyr noe. For jeg tror det betyr noe. Og derfor skriver jeg om det.  

Hva med deg?

Har du en iPhone?

For to år siden, et sted i Kina, hoppet en nitten år gammel gutt ut av vinduet, høyt oppe i en boligblokk. Den siste måneden av sitt liv hadde gutten jobbet 286 timer, inkludert 112 timer overtid, tre ganger mer enn loven tillater. For dette hadde han fått betalt omtrent 6 kroner timen.

Jeg har en iPhone. Jeg var ikke av de første som skaffet seg en av disse smarte telefonene fra Apple, men da jeg først fikk en ble jeg helfrelst. Telefonen har blitt veldig populær, og de fleste tjenesteleverandører spesialsyr nå egne app’er som skal gjøre det enklere for oss å benytte deres tjenester fra nettopp denne telefonen. Det er ganske snedig. Jeg kan betale bussbilletten på iPhonen. Lage handleliste. Sjekke saldoen, og overføre penger. Eller den kan vekke meg når jeg sover som lettest, så jeg ikke er så trøtt om morgenen. Den er helt super.

Nå skal ikke dette bli en eneste lang reklamespalte for iPhone. Neida. Jeg vil bare påpeke at dette er en nyttig liten dings. I tillegg er den ganske stilig. Min forrige telefon var ikke stygg, men det er noe annet å legge denne her foran seg på møterommet.

iPhone produseres av Apple, et amerikansk elektronikkfirma. Skjønt, det er vel riktigere å si at iPhone utvikles av Apple, men produseres et helt annet sted. I Kina. Nærmere bestemt i byen Shenzhen. Her ligger en av Kinas største fabrikker. iPhone produseres av et firma som heter Foxconn, og fabrikkområdet kalles Foxconn City. Kanskje ikke så rart, siden fabrikken huser ikke mindre enn 240 000 arbeidere. Moderne elektronikk krever nemlig mange hender å produsere, flere enn hva man finner i USA eller Europa.

Foxconn produserer ikke bare elektronikk for Apple. På kundelista står også navn som Sony, Nintendo, Dell, HP og Microsoft. Se deg rundt, så vil du antagelig finne logoene i hjemmet ditt, eller på jobben. De mange arbeiderne bor på fabrikkområdet, og det var fra en slik boligblokk Ma Xiangqian valgte å ende sitt liv. En artikkel i New York Times forteller at Ma hadde jobbet nattskiftet, 11 timer hver natt, sju netter i uka.

I løpet av et par måneder hoppet 12 andre arbeidere også i døden.

Selvmordene førte til en lønnsøkning på 122 prosent, noe arbeiderne fikk dersom de skrev under på at de ikke skulle ta livet av seg. Tygg litt på den. Hva ville du tenke om du fant en slik klausul i arbeidskontrakten?

Likevel klatret 300 arbeidere i januar i år opp på taket på en av fabrikkbygningene, og truet med å begå kollektivt selvmord om de ikke fikk sluttpakkene arbeidsgiveren deres hadde lovet dem, og siden trukket tilbake. Et helt døgn stod de der, før de ble overtalt til å gå ned.

Sånne ting kan selvsagt ikke skje uten at folk reagerer, tenker du vel. Det har du rett i. Apple og Microsoft sier de vil til bunns i dette, og har bedt om en gransking. Fabrikkledelsen har satt opp nett rundt bygningene for å fange opp ansatte som prøver å begå selvmord ved å hoppe. Og fabrikken fortsetter å produsere iPhoner, Xboxer og andre dingser du og jeg surfer rundt på nettet for å kjøpe til en lavest mulig pris.

Hva får noen til å true med å ta livet sitt for å få bedre arbeidsvilkår? Hva skal til, tror du, for at du selv skulle vurdere noe så ekstremt – for å få det bedre på jobben? Men det som er virkelig vanskelig å svare på når jeg vet alt dette – er:

Hvorfor har jeg likevel en iPhone?