Å forbanne mørket

For en drøy måned siden, skjedde det noe spesielt på Twitter og Facebook. En 30 minutter lang film ble i løpet av få timer delt og sett av millioner. Filmen er laget av en organisasjon som kaller seg Invisible Children, og den handler om krigsforbryteren Joseph Kony.

- I nesten et kvart århundre har Joseph Kony og Herrens motstandsarmé (LRA) kidnappet barn og tvunget dem til å terrorisere sivilbefolkningen. Ofte har de tvunget barn til å gå til sine egne landsbyer, brenne husene og være med på å drepe egne foreldre, nettopp for å si at: nå har du ingenting, du har bare oss.

Dette forteller Jan Egeland, direktør i Human Rights Watch og tidligere FN-observatør, i et intervju med Nettavisen.

Det antas at LRA har kidnappet mer enn
30 000 barn. Hvor mange de har drept og lemlestet er uklart. Mellom september 2008 og juli i fjor drepte Konys gerilja over 2300 mennesker, bortførte mer enn 3000 barn, og sendte mer enn 400 000 mennesker på flukt fra sine hjem. Konys barnesoldater var da ikke mer enn noen hundre i tallet.

Invisible Children har vokst fram fra engasjementet til en liten gruppe mennesker som fikk høre historien direkte fra barna selv. Siden 2003 har de jobbet for å få verdens oppmerksomhet. I mars i år lyktes de over all forventning. I skrivende stund har mer enn 87 millioner sett filmen Kony 2012 på Youtube. Filmen forteller historien om Kony, og oppfordrer deg til å bidra på ulike måter til å gjøre Joseph Kony berømt. En oppmerksomhet som kan bidra til at mannen blir arrestert, og LRA blir stoppet.

Etter at filmen tok av på sosiale medier, fikk den mye omtale i redaksjonelle medier. Og kort tid etter kom kritikken: Filmen var unyansert propaganda. Kony var ikke lenger i Uganda. LRA var ikke lenger en trussel. Informasjonen var villedende. Invisible Children brukte for mye av pengene sine på administrasjon. Kritikerne var mange, og noen profilerte. På Facebook ble det laget grupper som ville stoppe initiativet fra Invisible Children. Organisasjonen besvarte kritikken, men vant ikke fram i kampen om nettspaltene. Momentumet var borte, og engasjementet som hadde gått som et hurtigtog gjennom sosiale medier, bremset opp og bleknet bort.

Det er rart hvordan man fra et øyeblikk til et annet kan føle seg vekket til noe viktig, kjenne hendene gripe om en håndfast mulighet til å påvirke, for i neste øyeblikk føle seg litt fortumlet og naiv. Det er en dum følelse. Kynismen som så lett får feste i oss, er kanskje vår tids verste fiende. Hvorfor er det så lett å kritisere? Hvorfor er vi så ivrige til å rive ned noe andre har jobbet så hardt for å bygge opp?

Det skal selvsagt være rom for kritiske spørsmål. Men vi har råd til å være litt godtroende innimellom, for vi er altfor flinke til å miste troen på oss selv. Kony 2012 vekket noe i oss som ønsket å våkne. Og i et sånt øyeblikk har du et valg. Du kan velge å ikke tro. Du kan være den som oppfordrer andre til å ikke tro. Eller du kan la dine hender løfte sammen med millioner andre, og vise verden at tro fortsatt kan flytte fjell.

20. April oppfordrer Invisible Children alle til å bidra i en verdensomspennende dugnadsaksjon, som igjen skal sette fokus på krigsforbryteren Kony. Og kanskje viktigst av alt – avsløre bløffen kynismen har solgt oss så lenge – at det JEG gjør ikke betyr noe. For jeg tror det betyr noe. Og derfor skriver jeg om det.  

Hva med deg?

Har du en iPhone?

For to år siden, et sted i Kina, hoppet en nitten år gammel gutt ut av vinduet, høyt oppe i en boligblokk. Den siste måneden av sitt liv hadde gutten jobbet 286 timer, inkludert 112 timer overtid, tre ganger mer enn loven tillater. For dette hadde han fått betalt omtrent 6 kroner timen.

Jeg har en iPhone. Jeg var ikke av de første som skaffet seg en av disse smarte telefonene fra Apple, men da jeg først fikk en ble jeg helfrelst. Telefonen har blitt veldig populær, og de fleste tjenesteleverandører spesialsyr nå egne app’er som skal gjøre det enklere for oss å benytte deres tjenester fra nettopp denne telefonen. Det er ganske snedig. Jeg kan betale bussbilletten på iPhonen. Lage handleliste. Sjekke saldoen, og overføre penger. Eller den kan vekke meg når jeg sover som lettest, så jeg ikke er så trøtt om morgenen. Den er helt super.

Nå skal ikke dette bli en eneste lang reklamespalte for iPhone. Neida. Jeg vil bare påpeke at dette er en nyttig liten dings. I tillegg er den ganske stilig. Min forrige telefon var ikke stygg, men det er noe annet å legge denne her foran seg på møterommet.

iPhone produseres av Apple, et amerikansk elektronikkfirma. Skjønt, det er vel riktigere å si at iPhone utvikles av Apple, men produseres et helt annet sted. I Kina. Nærmere bestemt i byen Shenzhen. Her ligger en av Kinas største fabrikker. iPhone produseres av et firma som heter Foxconn, og fabrikkområdet kalles Foxconn City. Kanskje ikke så rart, siden fabrikken huser ikke mindre enn 240 000 arbeidere. Moderne elektronikk krever nemlig mange hender å produsere, flere enn hva man finner i USA eller Europa.

Foxconn produserer ikke bare elektronikk for Apple. På kundelista står også navn som Sony, Nintendo, Dell, HP og Microsoft. Se deg rundt, så vil du antagelig finne logoene i hjemmet ditt, eller på jobben. De mange arbeiderne bor på fabrikkområdet, og det var fra en slik boligblokk Ma Xiangqian valgte å ende sitt liv. En artikkel i New York Times forteller at Ma hadde jobbet nattskiftet, 11 timer hver natt, sju netter i uka.

I løpet av et par måneder hoppet 12 andre arbeidere også i døden.

Selvmordene førte til en lønnsøkning på 122 prosent, noe arbeiderne fikk dersom de skrev under på at de ikke skulle ta livet av seg. Tygg litt på den. Hva ville du tenke om du fant en slik klausul i arbeidskontrakten?

Likevel klatret 300 arbeidere i januar i år opp på taket på en av fabrikkbygningene, og truet med å begå kollektivt selvmord om de ikke fikk sluttpakkene arbeidsgiveren deres hadde lovet dem, og siden trukket tilbake. Et helt døgn stod de der, før de ble overtalt til å gå ned.

Sånne ting kan selvsagt ikke skje uten at folk reagerer, tenker du vel. Det har du rett i. Apple og Microsoft sier de vil til bunns i dette, og har bedt om en gransking. Fabrikkledelsen har satt opp nett rundt bygningene for å fange opp ansatte som prøver å begå selvmord ved å hoppe. Og fabrikken fortsetter å produsere iPhoner, Xboxer og andre dingser du og jeg surfer rundt på nettet for å kjøpe til en lavest mulig pris.

Hva får noen til å true med å ta livet sitt for å få bedre arbeidsvilkår? Hva skal til, tror du, for at du selv skulle vurdere noe så ekstremt – for å få det bedre på jobben? Men det som er virkelig vanskelig å svare på når jeg vet alt dette – er:

Hvorfor har jeg likevel en iPhone?

Gammelt på nytt

I det siste har jeg begynt å bekymre meg litt for tv-mediets kreative evner. Idet vi er i gang med det tolvte året i det nye årtusen, slår det meg at oppfinnsomheten kanskje er i ferd med å ta slutt. En bedrøvelig tanke. Noen vil ha det til at det er slik allerede. Kynikerne, kaller jeg dem. Det er de som sitter ved siden av og sier – vent nå, snart går han på trynet. Eller – hah, det der kan jo hvemsomhelst klare. Det som er greit med å være kyniker er at du som regel får rett.

Det å ta sjanser er nemlig – unnskyld uttrykket – en sjanse å ta. Man må risikere noe for å få til noe nytt. Kanskje risikerer man sitt eget navn og rykte, kanskje risikerer man penger, eller seertall. For jeg mener ikke at selveste Kreativiteten Er Død. Det er det ingenting som tyder på. Men tv-mediets kreativitet kan det virke som ligger for døden, eller i det minste er utmagret og underernært.

Ta en titt på et av Norges mest populære programmer – ”Nytt på Nytt”. Dette programmet har hatt stor suksess, og i april i år har det vært på lufta i 13 år! TRETTEN år! Og ennå har de et seertall på over millionen hver fredag.

Så er det kanskje ikke så rart at nye programmer forsøker å ta med seg noen av ingrediensene fra en oppskrift som har fungert så godt? Et eksempel er det nye programmet ”Tweet4tweet”, med programlederne Jenny Skavlan, Hasse Hope og Øyvind Vogt – og to kjendisgjester. Selv om navnet minner mer om ”Beat for beat”,  minner programmet veldig om Nytt på Nytt.  Den eneste forskjellen er at de forsøksvise morsomhetene dreier seg om twittermeldinger, ikke nyheter. Klart, sånne tweets handler jo ofte om nyheter. Eller i hvert fall kjendiser. I beste fall kjendiser som tweeter til andre kjendiser om andre kjendiser igjen.

Denne uken kom enda et nytt program – ”Brille”. Her er det Harald Eia som trår til som en nerdete utgave av Jon Almaas, som med makker Bård Tufte Johansen og tre kjendisgjester – skal lage morsomheter rundt finurlige fakta og statistikk. Igjen ikke så ulikt Nytt på Nytt.

Å gjøre nye ting er vanskelig. Man må risikere å bomme helt, fordi ingen har gått opp sporet foran deg. Men samtidig er det nettopp nybrottsarbeid som gjør suksess. Det mangler ikke på polfarere, men det er nå en gang den første vi husker. Underholdningsmenyen i dag er full av bleke, usjarmerende kopier av noe som har vært populært. TV2 og TVNorge er flinke der. Enten det nå er pratende kjendiser, dansende kjendiser, middagsspisende kjendiser, eller kjendiser som skal vise hvilken kjendis som er sterkest. Og er det ikke kjendiser, så er det noen som skal bli stemt ut, og forhåpentligvis bli kjendiser underveis. Få – om noen – tør å satse på noe som ikke har vært gjort før.

Nå er det fullt mulig at noen vil kalle MEG for kyniker, at jeg er ivrig til å hakke på nye programmer. Men jeg er langt mer tolerant mot de som i hvert fall prøver å gjøre noe nytt. Ta for eksempel Rune Nilson og Per Olav Alvestad i programmet ”Ikke gjør dette hjemme”.  Er du mett på oppussing, har Rune og Per Olav en herlig motsatt filosofi, som kan være akkurat det du trenger. Litt planløs, inkluderende galskap. Kanskje hadde det vært en idé for å fornye trådslitte gamle programkonsepter. Hva om noen hadde sprengt et malingsspann midt i Skavlan-studio, så grønnfargen klasket rundt ørene på Fredrik og alle kjendisene hans?  

Det hadde i hvert fall vært noe nytt.

Tradisjonen tro

I dag er det fullt i kirka. Denne ene dagen i året er det ståplass bak tettpakkede kirkebenker, mens klokkeren ringer jula inn. Mange tar turen til Guds hus akkurat denne dagen, mens de rundt femti andre søndagene velger de å gjøre andre ting, som å dra på hytta, rydde i garasjen, eller å dra på kaffebesøk hos svigermor.

Man kan jo undre, på vegne av de som vanligvis finner sin plass på kirkebenken hver søndag, om kanskje de velger å IKKE møte i kirken på julaften, rett og slett for å unngå trengselen. Eller om de så smått irriterer seg over at deres faste plass gjennom året nå er tatt av en barnefamilie i finstasen, med julestrømpene på slep, på kirketur som julaften-kickoff. Det vites ikke, og knapt kan man regne med at noen vil innrømme det.

Man skal nemlig respektere at andre har sin måte å gjøre ting på. Og julefeiring er definitivt en sånn sak som man ikke skal stikke nesen sin i. Juletradisjon er nemlig uangripelig, og eventuelle forsøk endringer av nevnte tradisjoner er som å vandre i et minefelt. Noen MÅ bare ha grøt med mandel i på lille julaften, med marsipangris som premie. For noen er konkurransen fiksa, med dobbelt sett mandler strategisk plassert i rett grøtfat for å unngå julekrise. Andre vil antagelig skade deg alvorlig med blikket om du skulle komme til å foreslå plast-tre i stedet for den tradisjonelle vindskeive grana med sterkt redusert barnålsbeholdning. Juletradisjoner er sterkt personlige, særdeles viktige og farlig å rote med.

Du har kanskje planer om å se tre nøtter til Askepott i dag? Eller å servere ribba akkurat i det Sølvguttene synger julen inn? Da er du ikke alene. Og alt dette er viktige ting. For vi snakker om det som skal til for å sette oss i Julestemning.

Den er en finurlig greie denne Julestemninga. Den blir skapt i hver av oss tidlig i livet, og er dermed svært forskjellig fra familie til familie, fra person til person. Og om man ikke får gjennomført noen av disse svært viktige punktene i oppskriften, kan man risikere at man overhodet ikke kommer i Julestemning. Og hva da? Jo, da kan Julen være Ødelagt.

Problemet oppstår jo når man som voksen møter en annen og for eksempel gifter seg. Da skal nemlig det akk så skumle og risikofylte eksperimentet med å slå sammen to ulike juletradisjoner gjennomføres. Dette er en form for ekstremsport som kategoriseres på linje med disse basehopperne som farer som små flyveekorn langs fjellsidene.

Jula er ulik for alle, for noen er det en helt vanlig dag, for andre – den viktigste dagen i året. For noen er det beste med jula at den snart er over, mens andre allerede er i gang med å planlegge neste års julepynt og gaver. For min del er jula i år litt spesiell. For første gang på ti år skal jeg feire den i hjembyen Ålesund, sammen med søsken, barn og søskenbarn, bestefar og bestemor, tanter og onkler. Det blir et formidabelt jule-eksperiment for mine barn, som aldri har feira jul noe annet sted enn hjemme hos oss. Det store spørsmålet er selvsagt om de kommer i Julestemning. Antagelig går det helt fint.

Uansett, konklusjonen er at man vel bør la folk feire jul på sin egen måte, det være seg foran tv´n med Snipp og Snapp i juletreet, eller på en stappfull kirkebenk med Deilig er Jorden. Så får julefreden senke seg over land og by, og hvis ingen går i fella – men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul – igjen.

God jul, og lykke til.