Har du en iPhone?

For to år siden, et sted i Kina, hoppet en nitten år gammel gutt ut av vinduet, høyt oppe i en boligblokk. Den siste måneden av sitt liv hadde gutten jobbet 286 timer, inkludert 112 timer overtid, tre ganger mer enn loven tillater. For dette hadde han fått betalt omtrent 6 kroner timen.

Jeg har en iPhone. Jeg var ikke av de første som skaffet seg en av disse smarte telefonene fra Apple, men da jeg først fikk en ble jeg helfrelst. Telefonen har blitt veldig populær, og de fleste tjenesteleverandører spesialsyr nå egne app’er som skal gjøre det enklere for oss å benytte deres tjenester fra nettopp denne telefonen. Det er ganske snedig. Jeg kan betale bussbilletten på iPhonen. Lage handleliste. Sjekke saldoen, og overføre penger. Eller den kan vekke meg når jeg sover som lettest, så jeg ikke er så trøtt om morgenen. Den er helt super.

Nå skal ikke dette bli en eneste lang reklamespalte for iPhone. Neida. Jeg vil bare påpeke at dette er en nyttig liten dings. I tillegg er den ganske stilig. Min forrige telefon var ikke stygg, men det er noe annet å legge denne her foran seg på møterommet.

iPhone produseres av Apple, et amerikansk elektronikkfirma. Skjønt, det er vel riktigere å si at iPhone utvikles av Apple, men produseres et helt annet sted. I Kina. Nærmere bestemt i byen Shenzhen. Her ligger en av Kinas største fabrikker. iPhone produseres av et firma som heter Foxconn, og fabrikkområdet kalles Foxconn City. Kanskje ikke så rart, siden fabrikken huser ikke mindre enn 240 000 arbeidere. Moderne elektronikk krever nemlig mange hender å produsere, flere enn hva man finner i USA eller Europa.

Foxconn produserer ikke bare elektronikk for Apple. På kundelista står også navn som Sony, Nintendo, Dell, HP og Microsoft. Se deg rundt, så vil du antagelig finne logoene i hjemmet ditt, eller på jobben. De mange arbeiderne bor på fabrikkområdet, og det var fra en slik boligblokk Ma Xiangqian valgte å ende sitt liv. En artikkel i New York Times forteller at Ma hadde jobbet nattskiftet, 11 timer hver natt, sju netter i uka.

I løpet av et par måneder hoppet 12 andre arbeidere også i døden.

Selvmordene førte til en lønnsøkning på 122 prosent, noe arbeiderne fikk dersom de skrev under på at de ikke skulle ta livet av seg. Tygg litt på den. Hva ville du tenke om du fant en slik klausul i arbeidskontrakten?

Likevel klatret 300 arbeidere i januar i år opp på taket på en av fabrikkbygningene, og truet med å begå kollektivt selvmord om de ikke fikk sluttpakkene arbeidsgiveren deres hadde lovet dem, og siden trukket tilbake. Et helt døgn stod de der, før de ble overtalt til å gå ned.

Sånne ting kan selvsagt ikke skje uten at folk reagerer, tenker du vel. Det har du rett i. Apple og Microsoft sier de vil til bunns i dette, og har bedt om en gransking. Fabrikkledelsen har satt opp nett rundt bygningene for å fange opp ansatte som prøver å begå selvmord ved å hoppe. Og fabrikken fortsetter å produsere iPhoner, Xboxer og andre dingser du og jeg surfer rundt på nettet for å kjøpe til en lavest mulig pris.

Hva får noen til å true med å ta livet sitt for å få bedre arbeidsvilkår? Hva skal til, tror du, for at du selv skulle vurdere noe så ekstremt – for å få det bedre på jobben? Men det som er virkelig vanskelig å svare på når jeg vet alt dette – er:

Hvorfor har jeg likevel en iPhone?

Gammelt på nytt

I det siste har jeg begynt å bekymre meg litt for tv-mediets kreative evner. Idet vi er i gang med det tolvte året i det nye årtusen, slår det meg at oppfinnsomheten kanskje er i ferd med å ta slutt. En bedrøvelig tanke. Noen vil ha det til at det er slik allerede. Kynikerne, kaller jeg dem. Det er de som sitter ved siden av og sier – vent nå, snart går han på trynet. Eller – hah, det der kan jo hvemsomhelst klare. Det som er greit med å være kyniker er at du som regel får rett.

Det å ta sjanser er nemlig – unnskyld uttrykket – en sjanse å ta. Man må risikere noe for å få til noe nytt. Kanskje risikerer man sitt eget navn og rykte, kanskje risikerer man penger, eller seertall. For jeg mener ikke at selveste Kreativiteten Er Død. Det er det ingenting som tyder på. Men tv-mediets kreativitet kan det virke som ligger for døden, eller i det minste er utmagret og underernært.

Ta en titt på et av Norges mest populære programmer – ”Nytt på Nytt”. Dette programmet har hatt stor suksess, og i april i år har det vært på lufta i 13 år! TRETTEN år! Og ennå har de et seertall på over millionen hver fredag.

Så er det kanskje ikke så rart at nye programmer forsøker å ta med seg noen av ingrediensene fra en oppskrift som har fungert så godt? Et eksempel er det nye programmet ”Tweet4tweet”, med programlederne Jenny Skavlan, Hasse Hope og Øyvind Vogt – og to kjendisgjester. Selv om navnet minner mer om ”Beat for beat”,  minner programmet veldig om Nytt på Nytt.  Den eneste forskjellen er at de forsøksvise morsomhetene dreier seg om twittermeldinger, ikke nyheter. Klart, sånne tweets handler jo ofte om nyheter. Eller i hvert fall kjendiser. I beste fall kjendiser som tweeter til andre kjendiser om andre kjendiser igjen.

Denne uken kom enda et nytt program – ”Brille”. Her er det Harald Eia som trår til som en nerdete utgave av Jon Almaas, som med makker Bård Tufte Johansen og tre kjendisgjester – skal lage morsomheter rundt finurlige fakta og statistikk. Igjen ikke så ulikt Nytt på Nytt.

Å gjøre nye ting er vanskelig. Man må risikere å bomme helt, fordi ingen har gått opp sporet foran deg. Men samtidig er det nettopp nybrottsarbeid som gjør suksess. Det mangler ikke på polfarere, men det er nå en gang den første vi husker. Underholdningsmenyen i dag er full av bleke, usjarmerende kopier av noe som har vært populært. TV2 og TVNorge er flinke der. Enten det nå er pratende kjendiser, dansende kjendiser, middagsspisende kjendiser, eller kjendiser som skal vise hvilken kjendis som er sterkest. Og er det ikke kjendiser, så er det noen som skal bli stemt ut, og forhåpentligvis bli kjendiser underveis. Få – om noen – tør å satse på noe som ikke har vært gjort før.

Nå er det fullt mulig at noen vil kalle MEG for kyniker, at jeg er ivrig til å hakke på nye programmer. Men jeg er langt mer tolerant mot de som i hvert fall prøver å gjøre noe nytt. Ta for eksempel Rune Nilson og Per Olav Alvestad i programmet ”Ikke gjør dette hjemme”.  Er du mett på oppussing, har Rune og Per Olav en herlig motsatt filosofi, som kan være akkurat det du trenger. Litt planløs, inkluderende galskap. Kanskje hadde det vært en idé for å fornye trådslitte gamle programkonsepter. Hva om noen hadde sprengt et malingsspann midt i Skavlan-studio, så grønnfargen klasket rundt ørene på Fredrik og alle kjendisene hans?  

Det hadde i hvert fall vært noe nytt.

Tradisjonen tro

I dag er det fullt i kirka. Denne ene dagen i året er det ståplass bak tettpakkede kirkebenker, mens klokkeren ringer jula inn. Mange tar turen til Guds hus akkurat denne dagen, mens de rundt femti andre søndagene velger de å gjøre andre ting, som å dra på hytta, rydde i garasjen, eller å dra på kaffebesøk hos svigermor.

Man kan jo undre, på vegne av de som vanligvis finner sin plass på kirkebenken hver søndag, om kanskje de velger å IKKE møte i kirken på julaften, rett og slett for å unngå trengselen. Eller om de så smått irriterer seg over at deres faste plass gjennom året nå er tatt av en barnefamilie i finstasen, med julestrømpene på slep, på kirketur som julaften-kickoff. Det vites ikke, og knapt kan man regne med at noen vil innrømme det.

Man skal nemlig respektere at andre har sin måte å gjøre ting på. Og julefeiring er definitivt en sånn sak som man ikke skal stikke nesen sin i. Juletradisjon er nemlig uangripelig, og eventuelle forsøk endringer av nevnte tradisjoner er som å vandre i et minefelt. Noen MÅ bare ha grøt med mandel i på lille julaften, med marsipangris som premie. For noen er konkurransen fiksa, med dobbelt sett mandler strategisk plassert i rett grøtfat for å unngå julekrise. Andre vil antagelig skade deg alvorlig med blikket om du skulle komme til å foreslå plast-tre i stedet for den tradisjonelle vindskeive grana med sterkt redusert barnålsbeholdning. Juletradisjoner er sterkt personlige, særdeles viktige og farlig å rote med.

Du har kanskje planer om å se tre nøtter til Askepott i dag? Eller å servere ribba akkurat i det Sølvguttene synger julen inn? Da er du ikke alene. Og alt dette er viktige ting. For vi snakker om det som skal til for å sette oss i Julestemning.

Den er en finurlig greie denne Julestemninga. Den blir skapt i hver av oss tidlig i livet, og er dermed svært forskjellig fra familie til familie, fra person til person. Og om man ikke får gjennomført noen av disse svært viktige punktene i oppskriften, kan man risikere at man overhodet ikke kommer i Julestemning. Og hva da? Jo, da kan Julen være Ødelagt.

Problemet oppstår jo når man som voksen møter en annen og for eksempel gifter seg. Da skal nemlig det akk så skumle og risikofylte eksperimentet med å slå sammen to ulike juletradisjoner gjennomføres. Dette er en form for ekstremsport som kategoriseres på linje med disse basehopperne som farer som små flyveekorn langs fjellsidene.

Jula er ulik for alle, for noen er det en helt vanlig dag, for andre – den viktigste dagen i året. For noen er det beste med jula at den snart er over, mens andre allerede er i gang med å planlegge neste års julepynt og gaver. For min del er jula i år litt spesiell. For første gang på ti år skal jeg feire den i hjembyen Ålesund, sammen med søsken, barn og søskenbarn, bestefar og bestemor, tanter og onkler. Det blir et formidabelt jule-eksperiment for mine barn, som aldri har feira jul noe annet sted enn hjemme hos oss. Det store spørsmålet er selvsagt om de kommer i Julestemning. Antagelig går det helt fint.

Uansett, konklusjonen er at man vel bør la folk feire jul på sin egen måte, det være seg foran tv´n med Snipp og Snapp i juletreet, eller på en stappfull kirkebenk med Deilig er Jorden. Så får julefreden senke seg over land og by, og hvis ingen går i fella – men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul – igjen.

God jul, og lykke til.

Året som er

- New years-fårsett? Fårsett og fårsett og fårsett som før.

- Alt var mye bedre under krigen, synger Ole Paus, alt var bedre før. Og jammen har han ikke litt rett også, midt i karikaturen av den aldrende nordmannen som ser tilbake på sitt levde liv og konkluderer med at den tiden som er gått, var den beste.

Det er kanskje ikke så merkelig, når man tenker etter. Vinteren for eksempel, var så mye mer vinter før. Det var kaldere, mer snø, snøen var krammere, snømennene flottere, og hoppbakkene vi lagde var mye brattere, hoppene var større, og vi fløy langt av gårde – mye lenger enn de gjør nå for tida. Om de gidder å bygge en hoppbakke i det hele tatt da.

Våren var flottere også – den var grønn og varm, knoppene spratt omtrent så du kunne høre dem, og de første hestehovene brøyt seg gjennom skaresnøen mye tidligere enn de gjør nå. Den varte lenger også – våren som var. Vi kunne gå i evigheter å glede oss til sommeren, mens gresset ble stadig grønnere, og trekronene bladrike svaiet i takt med vårens vinder. Det var tida da sykkelen ble funnet fram fra garasjen, vasket og smurt opp – det var tida for sykkelløp i gatene. Det var tida for strikkhopping (Nei, ikke fra broer tenk. Den andre typen.) - og paradis tegna med kritt på asfalten. Dagene når jakka ble stadig varmere, og snart ble hengende igjen på knaggen når vi forsvant ut døra om morgenen. Når jentene kom til syne igjen etter å ha vært bortgjemt bak luer og skjerf og vinterjakker, og våren bruste i blodet.

Og sommeren da. Sommeren! Ingen sommere har vel vært varmere og mer solrike, og mer full av latter og glede enn de vi hadde før. Den sommeren da du ble så brun som du aldri har vært – verken før eller siden. Sommeren da ferien syntes å vare for evig, men likevel bare i et glimt – et glimt av lepper som smakte solkrem og saltvann. Lyden av fjerne måkeskrik og bølgeskvulp, og svabergets harde kjærtegn langs ryggen. Sommernatta som aldri tok slutt, som man ikke kunne sove bort.

Og høsten - Men hallo, tenker du kanskje. Vi er da ikke helt fortapt i fortida, heller. Vi er også opptatt av framtida. Spesielt når året ebber ut og vi ser tilbake på året som gikk, og tenker framover på året som kommer. Vi liker å tenke at det beste i livet fortsatt ligger foran oss. At de drømmene vi drømte i året som gikk, de målene vi ikke klarte å nå i tida vi har lagt bak oss – de er det fortsatt mulig å nå i året som kommer. Vi er ikke bare flinke til å verdsette fortida – vi er flinke til å tenke framover også.

”I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg”, skrev Jakob Sande. ”I morgon, i morgon, men ikkje i dag”, skrev Josef Larsen. ”The sun will come out tomorrow”, sang foreldreløse Annie, og Alf Prøysen lovet oss blanke ark og fargestifter til, i morgen.

Jeg har en plan for meg selv. Jeg skal slutte å tenke så mye på det som var, og ikke bekymre meg så mye for det som kommer. Mitt fokus skal være på dagen i dag. Mitt beste år skal ikke være året som var, eller året som kommer. Det skal være året som er.

Jeg skal leve NÅ. Og jeg skal begynne allerede i morgen.

Trur eg.